GRANS BRYGGERI

Grans bryggeri

Dette satte fart i en komite som begynte å ut­rede mulighetene for å etablere et bryggeri i Sandefjord. Sentralt i dette arbeidet var glass­mester Andersen apoteker Bruun, Ludvig Lar­sen og gårdeier Jørgen Martin Osmundsen. 

Detaljerte planer om et bryggeri ble lagt, men det viste seg vanskelig å få reist den nødven­dige kapital, og dermed ble ideen skrinlagt noen år. 

Dette var et av flere forsøk på å skaffe byen annen industri enn skipsfart- og seilskuteindustri. Gårdeier Jørgen Martin Osmundsen slapp imidlertid ikke hå­pet om å få etablert et lokalt bryggeri, og den 13 april 1899 lyktes han sammen med noen av byens kapitalsterke innbyggere å få grunnlagt Sandefjord Bryggeri og Mineralvandfabrikk AS.

Det ble utstedet 320 aksjer pålydende kr 500,-. En sam­let aksjekapital på kr 160.000,-. Det første styret besto av skipsreder Anton Fredrik Klaveness d.y., over­rettssakfører Peder Bogen, banksjef Lars Klavenes, A.J. Freberg og gårdeier Jørgen Martin Osmundsen. 

KJØLELAGRING MED IS FRA

BRYDEDAMMEN

Bryggeriets første bestyrer var Reidar Due. Brygge­riet hentet vann fra egen kilde, og isblokker fra Brydedammen ble saget ut og slept ned til fabrik­ken. Disse ble brukt til å legge rundt lagerkjelleren for å lagre ølet kjølig. Man lagret ølet på store eikefat på to til trehundre liter, og var avhengig av isen helt til man fikk de første kjøleanleggene.

 

Driften av bryggeriet bestod av minimalt med utstyr og mye tungt fysisk arbeid. Bryggerihestene stampet avgårde med varer som ble tatt vel imot av byens kjøp­menn. Omsetningen var til å leve med etter datidens målestokk, men bedriften var ingen gullgruve.

 

I 1903 ble Reidar Due avløst av P.Bugge Bull, og under hans ledelse utviklet bryggeriet seg til å bli en lønn­som bedrift. I 1906 omsatte bryggeriet for kr. 46.000,-. Dette var en betydelig sum på den tiden. 

LØNN OG ARBEIDSVILKÅR 

RUNDT ÅR 1900 

På den tiden arbeidet man fra kl. 06.00 til kl. 18.00 seks dager i uka, men ofte måtte man arbeide både til kl. 22 og kl. 23 før man kunne gå hjem. I 1904 tjente en bryggeriarbeider 15 øre pr. time, og for overtid var det 2 øre ekstra pr. time. 

REDNINGSSKØITA I OG Il

Bryggerihestene hadde en sentral rolle i bedriften.Fra grytidlig morgen ble de spent for fullastede kjerrer med skummende drikke, og med kurs for distriktets kjøpmenn. Det var to hestevogner på Sandefjords Bryggeri, og de fikk tilnavnet 'Redningsskøytene 1 og 2. Det het seg at disse landgående fartøyer hadde reddet flere menneskeliv enn noen andre. En liten overdrivelse, kanskje - men likevel sikkert et oppmuntrende syn for de tørste den gangen. Fører av'Redningsskøyta 2 var siden 1912 Antonius Lindstrøm. Hans kollega, Carl Lorentzen, ble ansatt ved bryggeriet i 1916. De var begge et populært innslag i bybildet helt frem til begynnelsen av 50-årene da alle varer ble transportert med lastebil. 

VANSKELIGE TIDER

FOR BRYGGERIET

Perioden fra 1899 til 1949 var på mange måter en van­skelig tid. Den var preget av 2 verdenskriger hvor til­gangen på råvarer var svært begrenset.Under 2. ver­denskrig produserte man 'landsøl' som ble brygget på tilgjengelige råvarer. Det var også vanskelig å skaffe maskindeler og utstyr til vedlikehold. Av mineralvann var 'citronbrus' en populær drikk like etter krigen. Senere ble det produsert ananasbrus og appelsinbrus. På 50-tallet økte etterspørselen etter øl og mineral­vann som følge av velstandsutviklingen og folks endrede forbruksvaner. 

I 1944 ble Guttorm Gran spurt om å overta som bryggerimester på Sandefjords Bryggeri da bryggeri­mester Bjarne Ekenes døde samme år.

 

Bryggeriet var på den tiden meget nedslitt, og det var vanskelig å skaffe maskiner, råstoff etc. både under og like etter krigen. Det var ansatt ca. 25 personer på bryggeriet den gang, og det ble levert øl og mineral­vann til Sandefjordsdistriktet. Fremtiden for bedriften virket usikker og disponent P. Bugge Bull ønsket å fra­tre etter mer enn 40 år som leder av bryggeriet.

 

Guttorm Gran var imidlertid optimist m.h.t. brygge­riet, og i 1949 fikk han løst inn alle aksjer og ble ene­eier. Sandefjords Bryggeri ble omdannet til personlig selskap. 

ETTERKRIGSÅRENE FRA 1949 - 1964

Den nybakte bryggerieieren startet umiddelbart med saftpressing, og reduserte prisen fra kr. 1,25 til 50 øre. Etterspørselen ble kolossal, og produksjo­nen gikk for fullt.

Guttorm Gran hadde i lengre tid sett seg lei på tendensene i bransjen. De store Oslo-bryggeriene kjøpte opp mindre, lokale bryggerier for siden å legge virksomheten ned. Hensikten var å opparbeide seg stadig større markedsområder.

Den norske Bryggeriforening ble etterhvert dominert av bryggeriene fra hovedstaden, og det ble fattet beslutninger som gavnet de største. Det ble også lagt begrensninger i hvor de ulike bryggerier skulle selge varer, og hvilke markedsandeler hver produsent kunne ha i sitt hjemmemarked. I Sandefjord opplevde man at bryggeri-varer fra Oslo tok et stadig større marked, og byens eget bryggeri var forhindret i å utvide sitt område – siden det var produsenter i både Larvik og Tønsberg. Når Guttorm Gran ble tilbudt å selge bryggeriet sto han foran to valg. Enten kunne han slå til, tjene en god slump med penger, og se at Sandefjord flommet over av Oslo-øl, eller han kunne gjøre det ingen hadde våget før han; å melde seg ut av Bryggeriforeningen, og ta opp konkurransen med de store. Han valgte det siste.

 

Dette ble starten på en ny og tilsynelatende lys frem­tid for bryggeriet i Sandefjord, men det skulle vise seg at det fortsatt var mange 'skjær i sjøen'. Guttorm Gran var en kontroversiell person i bryggeribransjen. I motsetning til mange av sine kollegaer mente han at konkurranse var sundt og stimulerende. Andre bryggerier var generelt mer opptatt av å skjerme sine markedsområder, og ikke minst å holde høye priser som en sosial-preventiv mot alkoholmisbruk.

 

Det siste var også i overenskomst med myndighetene som ga sin tilslutning til en slik politikk. Guttorm Gran var sterk tilhenger av friheten til å bestemme selv, og motstander av at en sentral bransjeforening skulle legge premissene for hvordan han skulle styre sin be­drift. Det ble etterhvert klart at disse ulike holdnin­gene måtte føre til en konfrontasjon før eller siden.

Det hadde gått tre år siden Grans meldte seg ut av 'det Gode Selskap', og bryggeriets om­setning hadde flerdoblet seg. Det var også blitt utviklet flere nye produkter: Siesta Appelsin­brus (1966) og Spesialøl (1969) og Grans åpnet stadig nye utsalg på Østlandet.

 

Etterspørselen ble etterhvert så stor at bryggeriets kapasitet ikke strakk til. Grans Bryggeri måtte gjen­nomføre en stor investering i produksjonsanlegget. Denne utbyggingen ville medføre en driftsstans i en periode, og bryggeriet forsøkte å bestille øl fra Oslo. Dette ble boikottet ved at de forlangte at ølet skulle produseres med deres flasker og etiketter. Gran be­stilte derfor I million liter øl fra Faxe Bryggeri i Dan­mark. · 

KRAFTIG PROTEST FRA BRYGGERIFORENINGEN

Den norske Bryggeriforening ved dir. Fredrik Ramm protesterte høylydt på Grans Danskeøl-import, og hev­det at myndighetene måtte nekte Gran en slik import­lisens. Dette ble 'begrunnet med at det vil skape store konsekvenser for bryggerinæringen ved at 'konkur­ransen ville bli hardere, og ikke i overensstemmelse med norske myndigheter'. Det ble spesielt pekt på de sosiale problemene som ville oppstå ved en ølimport. 

1966: Året det smalt!

I det Gran meldte seg ut av Bryggeriforeningen endret også bryggeriet navn og selskapsform. Fra nå av var det Grans Bryggeri A/S. Skeptikerne til Gran var i klart flertall. Det lille bryggeriet kunne umulig hamle opp med de store fra Oslo. Men Guttorm Gran var en ukuelig optimist, og hadde klokketro på sin strategi for å stå i mot presset. På sensommeren startet spekulasjonene i pressen om hva Gran skulle gjøre, men bryggerieieren selv var taus. Det eneste han røpte var tidspunktet: “den første oktober er vi fri fra avtalen med NBF: Oslo-bryggeriene vil prøve å presse meg ut, men jeg er klar til kamp”. Dette la ikke akkurat noen demper på spekulasjonene. En del følte nok sympati for denne uredde bryggerieieren, men veddemålene gikk mer i retning av antall uker bedriften ville overleve.

Ufine metoder fra konkurrentene

I forkant av den 1. oktober klarte Farris A/S (eid av Oslobryggeriene) og ansette alle Grans salgs-sjåfører i et forsøk på å lamme bryggeriets distribusjon. Grans svarte med å tilby en hentegodtgjørelse på hvv.5 øre (små flasker) og 10 øre (store flasker). Grans søkte etter forhandlere med en garantert minstefortjeneste, men interessen uteble. Oslobryggeriene holdt deretter et møte med Kjøpmannsforeningen i Sandefjord og resultatet av møtet ble at samtlige kjøpmenn sa opp avtalen med Grans. Kun en kjøpmann var lojal med Grans Bryggeri og det var Breili Kolonial.

Grans setter ned prisene

Den første oktober skjedde det. Grans reduserte alle forbrukerpriser med 30%, samtidig som Farris og Oslo-bryggeriene satt i gang en storstilt reklamekampanje i Sandefjord. Grans fikk imidlertid lite støtte fra lokale kjøpmenn som hevdet at avansen på varene fra Grans ikke var til å leve med, og at bryggeriet i virkeligheten hadde en priskrig mot dem. Guttorm Gran var uenig og hevdet at både bryggeriet og forretningene reduserte avansen, men at dette ble tatt igjen ved større omsetning.

Grans starter eget utsalg ved fabrikken

Den manglende responsen fra lokale kjøpmenn tvang Grans til å starte direkte utsalg fra bryggeriet. Det skulle vise seg å være et smart trekk. I stedet for å kjøre varene ut til kunden, kunne folk komme direkte til bryggeriet å hente øl og mineralvann selv. Folk fra hele Vestfold strømmet til Sandefjord for å handle billige bryggerivarer, og pågangen var så stor at det skapte trafikk-kaos i hele Kilenområdet.

Etter et par uker var det klart at Grans har vunnet første runde i det som ble omtalt som “ølkrigen”. Folk kom langveis fra og handlet massevis med øl og brus. Til tross for konkurrentenes offensive salgskampanje der de også delte ut gratis brus til barna, fortsatte salget å stige. Bryggeriforeningen var fortørnet og skrev brev til Stortinget hvor de ba om at det ble satt i gang tiltak for å stoppe Grans “usosiale profil”. Samtidig sto en smilende bryggerieier i Sandefjord og dirigerte trafikken mens han la planer om nye utsalg på Øst-landet.

Enklere, smartere og mye rimeligere

Hvordan kunne Grans selge varene til nesten halv pris? Det lot seg gjøre ved at bryggeriet opererte med kun en flaske, og sparte kostnader med sortering av tomgods. Salg-og distribusjonskonstnadene ble redusert kraftig ved å droppe kjøpmannsleddet. De lave prisene sørget for en stor etterspørsel, og kundene handlet kassevis. Dermed ble utkjøringen meget rasjonell med fulle varelass til hver butikk.

Bryggeriet hadde en liten administrasjon og minimale reklamekonstnader. De lave prisene gjorde at salget gikk av seg selv og oppmerksomhet og gratis-reklame fikk Grans gjennom en mengde presseoppslag. Dette var totalt sett et uslåelig konsept som ingen ville, eller klarte å kopiere.

Grans nektes også å selge Solo

Parallelt med “Svinesund-saken” pågikk en rettssak mellom Soloforeningen og bryggeriet. Grans Bryggeri ble ekskludert fra Soloforetningen, og dermed nektet og produsere og markedsføre appelsindrikken. Bakgrunnen for vedtaket var at Grans hadde lansert en konkurrerende appelsinbrus (Siesta) og bryggeriet hadde heller ikke levert omsetningsoppgave eller betalt kontigent. I tillegg ble det hevdet at Grans Solo var av en dårligere kvalitet enn Solo fra andre leverandører.

Gran forklarte i retten at han hadde nektet å betale kontigenten fordi øvrige medlemmer solgte Solo i hans distrikt i strid med vedtektene i foreningen. De faktiske forhold var at Soloforeningens medlemmer, med unntak av Grans Bryggeri, var identisk med Bryggeriforeningen, og da “ølkrigen” brøt ut, ble alle midler tatt i bruk. Sandefjord var “fritt vilt” og konkurrentene brukte bl.a. Solo i sitt forsøk på å utkonkurrere Grans. Da Gran protesterte på dette, ble det svart fra ledelsen i Soloforeningen at konflikten var en sak mellom Grans og Nora.

Guttorm Gran svarte tilbake med at når de andre solgte Solo i Sandefjord, ville han svare med samme mynt, nemlig å levere Solo i Drammen og Oslo. Det var denne provokasjonen og den manglende kontigentinnbetalingen som førte til eksklusjon av foreningen. Gran gikk imidlertid aldri utover kommunegrensen med sin Solo, mens Nora fortsatte sitt dumpingsalg av appelsinbrusen i Sandefjord.

For Grans Bryggeri var dette mer en prinsippsak enn en reell trussel for bedriften. Solo var et lite produkt som lett kunne erstattes. Men Gran mente at foreningen hadde ekskludert han på feil premisser, og han ønsket å belyse hvilke ufine metoder de store Oslobryggeriene tok i bruk for å knuse han i “ølkrigen”. Soloforeningen vant saken, men Grans vant nok en gang folkets sympati når hele historien om den lille manns kamp mot de store ble brettet ut i pressen.

Vel vitende om nettopp dette la Gran ut i sin elskede trebåt (forøvrig nylig omdøpt fra «Solo» til «Siesta»). Ute på fjorden, med en kald Grans pils ved roret, fortsatte planleggingen av nye utsalg og kommende rettssaker.

Men «ølkrigen» var slett ikke over!

Den akutte kampen for å overleve var definitivt vunnet for Grans Bryggeri! Men Guttorm skjønte at skulle man overleve på sikt, var nøkkelen og utvide salgsområdet. Angrep var beste forsvar og han ville ta opp konkurransen utenfor Sandefjords bygrenser.

Også her skulle Gran møte betydelig motstand. Som vanlig når Grans Bryggeri foretok seg noe var det høylytte protester fra Bryggeriforeningen og deres allierte i maktens korridorer… Selv om dette var på 60 og 70-tallet, selve frihetens tiår, skulle det vise seg å være veldig vanskelig å få ølbevilling når man het Gran og solgte øl billigere enn Bryggeriforeningens medlemmer. Det var liten kreativitet i argumentasjonen fra Grans konkurrenter: Hver gang var det «de alvorlige sosiale konsekvensene» som lå til grunn. Hele byer og samfunn ville stå i fare for å gå til grunne om Gran fikk selge ølet sitt i deres territorium…

Gran og rettssystemet:

Få, om noen, gikk til sak fler ganger mot ulike kommuner enn det Grans gjorde fra slutten av 60-tallet og utover 70 tallet.

Hendelsesforløpet gjentok seg hver gang: 1. Grans ble nektet bevilling. 2. Vi gikk til sak. 3. Vi tapte rettsaken. 4. Vi anket. 5. Vi tapte ankesaken. 6. Vi åpnet utsalg der vi solgte brus, mineralvann, Vørterøl og Lagerøl (datidens lettøl). 7. Gran fortsatte kampen, som vanlig med pressen og folks sunne fornuft som allianse.

OM SELSKAPET IDAG

Grans Bryggeri vil i 2024 markere 125 år med produksjon og salg av bryggeriprodukter av beste kvalitet til gode priser. Hovedkunden har de siste 30 år vært REMA 1000 i Norge. Bryggeriet eies av familien Gran og familien Reitan i felleskap. Fra 1899 har bryggeriet vært lokalisert på den samme adressen ved Kilen i Sandefjord. Grans Bryggeri har de siste årene oppgradert produksjonsanlegget på både ølbrygging og tapperi, og fremstår i dag som et svært moderne bryggeri.

Kilde: Grans Bryggeri ved Morten Gran.

Kilde: sandefjordshistorie.no