Hvalkanonens historie
Historien om moderne hvalkanon
Inntil 1885 var de norske hvalkanoner stort sett hjemmelaget på norske verksteder. I 1885 lanserte A/B Bofors sin første hvalkanon, og ble etter hvert et ledende firma innen leveranse av kanoner til hvalfangst. I Norge tok Christiania Staalverk opp produksjonen. Når dette ble nedlagt tok Kongsberg Våpenfabrikk opp produksjonen av hvalkanoner i 1920.
De gamle munnladerne var faste kanoner som bare til en viss grad fanget opp rekylen i enkle rekylanordninger som f.eks Svend Foyns gummibufferter i kanongaffelen.
De gamle munnladerne var faste kanoner som bare til en viss grad fanget opp rekylen i enkle rekylanordninger som f.eks Svend Foyns gummibufferter i kanongaffelen. Påkjenningene var derfor store på kanonen, gaffelen og festet til båten. Det skjedde flere dødsulykker i forbindelse med materialsvikt. En løsning på dette ble lansert samtidig av Bofors i Sverige og direktør O-A Julsrud ved Kongsberg Våpenfabrikk i 1903-04, i form av en glyserin rekylbrems. Rekylbremsen slo ikke igjennom for alvor før i 1910.
Rekylbremsen består av en veskefylt sylinder og stempel med hull igjennom. Vesken presses igjennom dette hullet. Virkemåten er det samme som støtdempere i en moderne bil. Ved bruken av rekylbremsen oppnådde man en reduksjon av påkjenningene på materiellet og en jevnere påvirkning på harpunleggen.
Det som kjennetegnet perioden fra 1910 og til midten av 1920 tallet var at hvalkanonene var munnladere utstyrt med rekylbrems. De ble avfyrt med en avtrekker på undersiden av skjeftet omtrent som på et gevær. Det var en tennskrue i kanonens bakvegg som antente ladningen.
På båtene hadde man kanonkrutt, granatkrutt, tennsatser, brannrør og rivere til harpuner og kanon. Materiellet ble oppbevart i et isolert kruttskap inne i hvalbåten. Ladningene som ble brukt kom i ferdige oppveide kruttposer på 480-500 gram. I enden av kruttposen var det en liten ekstrapose med fint svartkrutt som fungerte som fengkrutt. Posen med krutt ble dyttet forsiktig inn i kanonløpet med ladestokk. Dette var en dreid trestokk med største diameter lik kanonløpets diameter. Man måtte passe på at den lille posen med fengkrutt traff det punktet i kanonløpets bakre del hvor tennskruen satt.
Når kruttposen var på plass, måtte man ha inn en forladning som skulle ligge mellom kruttposen og harpunen. Som forladning brukte man en rundt gummikloss som var ca 2 cm tykk og hadde samme diameter som kanonløpet. Deretter dyttet man inn stry og ull, og til slutt en ny gummikladd. Alt ble dyttet inn i løpet ved hjelp av ladestokken som gjerne hadde et merke på slik at man fikk en passe lengde igjen i løpet til harpunleggen. Til slutt ble harpunen skjøvet på plass og gjort skuddklar.
Tennskruen, som var ca 10 cm lang, ble skruet inn i kanonens bakstykke. Midt i tennskruen satt riveren. Det gikk en ståltråd eller lenke fra riveren til avtrekkermekanismen. Når avtrekkeren ble trykket inn gikk riveren i tennskruen av og tente fengkruttet i ladningen. Fengkruttet tente hovedladningen som igjen sørget for nok kammertrykk til å sende harpunen ut av kanonen.
Ønsket man redusert skudd, åpnet man kruttposen og slapp ut noe krutt. Dette ble gjort på øyemål. Senere fikk man også ferdige poser med redusert ladning.
Etter at det var skutt måtte løpet gjøres rent for å unngå ulykker ved ladning av neste skudd. Til dette brukte man en jernstang som var like lang som ladestokken og vridd som en korketrekker i enden. I korketrekkeren festet man stry og pusset løpet grundig for å få ut alle rester.
Skyting med munnlader hvalkanon var en tidkrevende prosess. Tiden spilte en avgjørende rolle i jakten på en hval. Vesentlige fordeler ble oppnådd da ferdigproduserte forladninger kom på markedet i 1927. Tre typer ble lansert omentrent samtidig. Engbergs, Gjelstads og Kongsberg Våpenfabrikks. Felles for de alle var at de bestod av en sylinder med sammenpresset materiale. Til sylinderens to endeflater var det festet runde gummikladder. Kruttposen kunne festes til forladningen og man fikk et sammensatt skudd. Dette kunne skyves inn i munningen i en operasjon. Disse gjorde det i tillegg mulig å bruke røksvakt krutt i munnladningskanoner.
Merking
En plate er festet til toppen av kanonløpet. Denne er merket med Kongsberg Våpenfabrikk sin kronede K, teksten ”KONGSBERG VAABENFABRIK”, samt teksten ”BREMSEN FYLDES HELT MED 2/2 GLYCERIN og 1/3 VAND. DER MEDGAAR 3,2 L. VÆSKE”.
Kilder
- South Georgia Museum, http://www.sgmuseum.gs
- Til sjøs med kanon - Trekk fra hvalkanonens utvikling, Erling Eriksen, side: 79-84
- Det var før det - På Kongens berg. B 4, Øyvinn Kværna, side: 44-45
- Kongsberg Vaabenfabrik - Kanonavdelingen 1917-1932, Fotoalbum til Major Schjold
