Hvalarter og størrelser

Blåhval

Blåhval er sannsynligvis det største dyret som noensinne har levd på jorden. Blåhvalen er en bardehval som tilhører gruppen med finnhvaler. Tungen kan veie like mye som en elefant, hjertet er så stort som en bil, og aorta (hovedpulsåre) har en diameter på ca. 20 cm (til sammenlikning 2,5 cm hos mennesker). Det vitenskaplige navnets epitet musculus betyr «muskuløs», men direkte oversatt fra latin betyr det «liten mus».

Blåhvalen er et sjøpattedyr som kan bli inntil 32 meter lang og veie opp mot 200 tonn (rapporter på 34 meter eksisterer, men disse er uverifiserte). Arten blir generelt noe større på den sørlige halvkule, enn den nordlige. Hunnene blir størst. Hannene kalles okser, hunnene kuer og avkommet kalver. Det er hittil ikke funnet bevis (fullstendig skjelett) for at seismosaurus var større enn blåhval, men funn gjort i New Mexico kan tyde på at denne var større og tyngre (39-50 m lang og vekt på 20-30, muligens 100 tonn. Siden det bare ble funnet enkelte bein og ingen fullstendig skjelett er særlig antatt vekt spekulativt)

Blåhvalen har en strømlinjeformet kropp og er mørk gråblå i fargen (skinnet fra havet gjør den mer blå enn den egentlig er), men kan ha spragler. Av og til kan også blåhvalen få et gulaktig skjær i fargen, noe som skyldes kiselalger som vokser på kroppen. Som hos andre bardehvaler er hodet stort, men ikke like dominerende som hos noen av slektningene. På undersiden av hodet og bakover mot brystregionen har den mellom 55 og 88 strupefurer. I munnen har den 540-790 sorte barder som blir inntil 1 meter lange og henger ned fra overkjeven i to rader. Bardene er bakoverbøyde og ender omkring 50 cm lenger bak i munnen enn utgangspunktet. Langt bak på ryggen sitter en, i forhold til kroppsstørrelsen, ubetydelig ryggfinne, ca. 30–40 cm høy. Ryggfinnen blir bare synlig et kort øyeblikk når hvalen ruller framover i havoverflaten for å dykke

Kuene blir gjennomsnittlig noe større enn oksene. Vanligvis blir blåhvalen ca. 25-26,5 meter lang og veier i snitt omkring 95 (okse)-110 (ku) tonn. Spekklaget utgjør omkring 27 prosent av kroppsvekten.

Fysiske fakta

En 27,12 meter lang og 136 353 kg tung blåhvalku som i 1947 ble tatt ombord i det japanske fabrikkskipet «Hashidate Muru» og grundig målt og registrert, ga følgende data.

•             Hjertet: 457 kg

•             Blodet: 8 128 kg

•             Lungene: 1 270 kg

•             Tungen: 3 048 kg

•             Spekket: 19 812 kg

•             Kjøttet: 60 962 kg

•             Skjelettet: 18 288 kg

•             Skallen: 4 572 kg

•             Kjevebeinet: 1 524 kg

•             Livvidde: 13,35 m

•             Kjevebeinslengde: 6,96 m

 

 Finnhval

Finnhval (Balaenoptera physalus) er en bardehval i finnhvalfamilien (Balaenopteridae). Finnhvalen er den nest største av alle hvalene målt i lengde, bare slått av blåhvalen. Den finnes i alle verdenshavene.

Finnhvalen blir normalt ca.19-22,5 m lang og veier gjerne omkring 45-75 tonn. I sørlige farvann kan den bli opp mot 26,8 m lang, mens den i nordlige farvann kan bli omkring 24 meter lang. Hunnene blir størst.

Kroppen er strømlinjeformet, nærmest torpedolignende som blåhvalens. Fargen varierer fra lyse grå til brunsort, men den har lysere farget på undersiden. Langs høyere flanke går den lyse fargen lenger opp langs siden, helt fram til kjeven. Noen har antydet at dette fenomenet kanskje kan forklares med at denne hvalen som regel svømmer på venstre side når den spiser, og derfor ikke er like lett synlig for rovdyr, eksempelvis spekkhogger. Finnhvalen har 55-100 strupefurer og 520-950 barder som kan bli inntil 90 cm lange.

Seihval

Seihval (Balaenoptera borealis) er en bardehval som hører til finnhvalfamilien, der den klassifiseres blant de ekte finnhvalene. Den finnes i alle verdenshavene og ferdes stort sett på åpent hav.

Seihvalen har en gråfarget og er lang og slank, nærmest torpedolignende kropp med distinkte lysere grå flekker. Buksiden er lys grå. Den er svært lik brydehval og (delvis også) finnhval, og kan være vanskelig å skille fra disse. Seihvalen løfter imidlertid aldri halefinnen ut av vannet når den dykker. Når hvalen ruller for å dykke viser den ofte både blåsehullet og ryggfinnen over vannskorpen samtidig, fordi den ikke ruller like bratt og derfor ikke trenger å heve kroppen særlig høyt ut av vannet.

Seihvalen kan bli opp mot 18 m (noen hevder opp mot 20 meter) lang og veie nærmere 30 tonn. Seihval på den sørlige halvkule blir generelt noe større en de på den nordlige halvkule. Vanligvis måler denne hvalen omkring 12-15 meter. Den største seihvalen som er fanget i Nord-Atlanteren ble tatt utenfor Island. Den ble målt til i overkant av 16 meter. Hunnene blir ganske mye større enn hannene. Seihvalen har gråsorte barder som henger ned i to rader fra overkjeven. Bardene kan måle opp mot 78 cm i lengde og er fine (tette og tynne). Den sigdformede ryggfinnen sitter omtrent to tredjedeler ned på ryggen og måler 25-60 cm i høyde.

Seihvalen er utbredt på alle verdenshavene og holder gjerne til på åpent hav. Den går ikke nær drivisen og iskanten i polområdene, men ser heller ut til å trives i varmere farvann.

 

Knølhval

Knølhvalen (Megaptera novaeangliae) er et pattedyr som tilhører finnhvalfamilien under bardehvalene. Arten, som tilhører jordens megafauna. er eneste art i knølhvalslekten (Megaptera). Den er kjent for sine spektakulære hopp, karakteristiske sveiver, og sin komplekse hvalsang. Knølhvalen finnes i alle hav, opp mot iskanten.

Knølhvalen har 12-36 strupefurer. Kroppen er strømlinjeformet (om enn noe mindre strømlinjeformet en de andre artene), kraftig og tykk, svart på oversiden og med en tydelig pukkel på ryggen. Den pukkelformede ryggen har gitt navn til denne hvalen på flere språk (engelsk humpback, dansk pukkelhval). Det norske navnet kommer derimot av de store vortelignende knølene som finnes spredt omkring på hodet og underkjeven. Disse utvekstene, som også finnes på de enorme sveivene (brystfinnene), har vist seg å ha hydrodynamiske egenskaper. Halefinnen har en ujevn, bølgete bakre kant.

Halen og halefinnen utgjør nesten en tredjedel av kroppslengden og er akkurat som sveivene mørke med svarte og hvite mønstre som er unikt fra individ til individ. Størrelsen på sveivene har forbløffet forskerne og ulike forklaringer har blitt foreslått, blant annet manøvreringsformål og temperaturregulering. Sveivene kan bli opptil 5-6 m lange (ca. 1/3 av kroppslengden).

Antallet barder varierer mellom 270 og 400 på hver side og er gjennomsnittlig 0,6 meter lange og 0,3 meter brede. Bardene er mørke, og fra underkjeven løper 16–20 dype furer langs halve kroppen. Disse er mer synlige hos nært beslektede arter.

Den lille ryggfinnen er synlig rett etter at hvalen har kommet opp for å puste, men er forsvunnet under overflaten når halen løftes over vannflaten. Blåsestrålen er vid og omkring tre meter lang.

Kalven er ved fødselen 4–4,5 m lang og veier ca. 700 kg. Den dier i seks måneder innen den begynner å oppsøke egen føde, men slutter ikke helt å die før den er omtrent ett år gammel. Innen da har kalven rukket å bli nærmere 9 meter lang. Kjønnsmodenhet oppnås ved femårsalderen. Noen år senere er hvalen fullt utvokst. Hunnene er ofte noen meter større enn hannene, og den maksimale størrelsen er omkring 19 meter og 40 tonn. Normalen er 12-14 meter og 25-30 tonn.

Takket være en synlig flik, omtrent 15 cm i diameter i genitalregionen hos hanner, kan kjønnet fastslås om undersiden er synlig. Hannens penis er likevel så godt som alltid skjult. Hunner forplanter seg som oftest annethvert år. Graviditeten varer i elleve måneder, men til tross for dette forekommer det at hunner forplanter seg to år på rad.

Arten er svært akrobatisk og er i stand til å hoppe fri av vannet. Knølhvaler lever i opptil 50 år.

Spermhvalen

Spermhvalen er den største av tannhvalene og har tenner kun i underkjeven. Hannene blir normalt 15–20 meter lange og veier normalt 45–57 tonn som fullvoksne. Hunnene blir vanligvis 11–13 meter lange og kan veie inntil 20 tonn som fullvoksne. Et særtrekk med spermhval er den skrukkede huden. Kroppen er kompakt og fargen varierer normalt fra brun eller mørk grå overside til en lysere bukside. Albinisme er også kjent blant spermhval. Sveivene foran er korte og kantete, mens halefinnen er stor og kraftig og omkring 4–5 m bred.

 

Hodet utgjør mer enn en tredjedel av kroppen og har en firkantet profil, og hjernen er den største blant alle pattedyr. Underkjeven er meget smal og har 18–30 kjegleformede tenner i hver kjevehalvdel. Hver tann veier omkring 1 kg. Blåsehullet sitter langt fremme på venstre side av «snuten», noe som gjør denne hvalen unik og lett gjenkjennelig.

Spermhvalen finnes i alle verdens havområder, typisk der dybden er minst 1 000 m. Hannene finner man fra iskanten i polare strøk til tropiske farvann, mens hunner og unger helst er å finne i milde farvann, der overflatetemperaturen i vannet typisk ligger på omkring 15 grader celsius eller mer. I norske farvann er det derfor stort sett kun hanner som finnes, og den er mest tallrik i Norskehavet utenfor Eggakanten.

Spermhvalen lever for det meste i flokk. Som regel danner hunnene såkalte mødreflokker, som består av voksne hunner og deres avkom. Når hannene blir kjønnsmodne forlater de flokken til fordel for såkalte ungkarsflokker, mens unge hunner blir i mødreflokken. Ungkarsflokken består som regel av hanner i alderen 7–27 år. Etter dette forlater de eldre hannene ungkarsflokken og danner mindre flokker. Noen blir også solitære.

Vågehval

Vågehvalen er lett gjenkjennelig på de gulhvite bardene og et hvitt bånd tvers over hver av sveivene. Vågehvalen i Antarktis mangler dette hvite båndet og har svarte barder. Ryggsiden er svart, og buken hvit. I motsetning til de store bardehvalenes lett synlige blåstsøyle er vågehvalens blåst helt usynlig.

I Nord-Atlanteren kan den bli mellom åtte og ni meter lang og opptil ni tonn tung. Hunnene blir gjerne litt større enn hannene, ellers er det ingen åpenbare forskjeller i utseende mellom kjønnene. Vågehvalen er den minste av finnhvalene.

Levevis

Vågehvalen kan antakelig bli over 40 år gammel. Den opptrer som oftest alene, men små grupper er også vanlig. Den sees ofte inne i fjorder og våger, derav navnet.

Kost

Norske farvann er viktige beiteområder for store deler av den nordøstatlantiske bestanden av vågehval. Både sild, lodde og makrell er viktige byttedyr for vågehvalen, i tillegg til krill og torskefisk. Sammensetningen av vågehvalens meny varierer fra område til område, og har også gjennomgått til dels store endringer i takt med endringer i bestander av viktige byttedyr. Hvalene ser ut til å spise mer krill jo lenger nord de kommer. Bestandene av de ulike byttedyrene varierer, og vågehvalene tilpasser dietten deretter.

En slik fleksibilitet i fødevalget bidrar også til at vågehvalen er mindre utsatt for variasjoner i tilgjengelighet av byttedyr enn andre og mer spesialiserte bardehvaler, som blåhval, finnhval, seihval og knølhval.

 

Beite sommer og høst

Vågehvalen holder seg i våre nordlige farvann vår, sommer og høst for å spise av de rike forekomstene av fisk og krepsdyr. I denne beiteperioden skal hvalene ikke bare spise for å dekke det daglige energiforbruket, men også for å bygge opp et solid spekklag som de kan tære på i vinterhalvåret.

Om vinteren spiser hvalene mye mindre, derfor er de magre når de om våren kommer til beiteområdene. På sensommeren kan spekktykkelsen på ryggen og sidene øke fra 35 til nærmere 50 millimeter, på buken er endringene gjerne mindre. En voksen hval kan på denne måten øke fettvekta fra knapt 400 kilo til nærmere 700 kilo i løpet av sesongen.

Formering

Alder ved kjønnsmodning er stort sett mellom fem og sju år. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis én enkelt unge hvert år. Parringen skjer om vinteren, i varmere strøk på lave breddegrader. Her fødes også kalvene etter en drektighetstid på rundt ti måneder. De fleste fødes i perioden januar til mai. Kalven følger mora på vårens vandring nordover, men er avvent etter om lag fire måneders dieperiode, og blir forlatt av moren før de kommer inn på beiteområdene i nord.

 

Vandring

I Nord-Atlanteren foretar den omfattende sesongmessige vandringer mellom de sørlige parrings- og yngleområdene helt sør mot ekvator, hvor den holder til om vinteren, og til våre områder hvor den beiter intensivt fra tidlig vår til langt ut på høsten.

Vågehvalens vinterområder er lite kjent, men det antas at dyrene som beiter i våre farvann holder til i Atlanteren sør for 30° N (Nord-Afrika), men ikke sør for ekvator.

Om våren (fra mars til mai) trekker den nordover langs Norskekysten, og sommerområdene er veldig godt kjent ettersom det er her all fangst har foregått. Fra omtrent mars til ut på seinhøsten (oktober/november) finner vi beitende vågehval i Norskehavet, Nordsjøen, Barentshavet, Svalbard, i kystområder ved Island og Grønland, og langs østkysten av Amerika fra de nordlige delene av USA og opp til Labrador, Canada. Vågehvalen holder seg aller helst i områder som ligger langs eller over kontinentalsokkel. Det er sannsynligvis bare én bestand av vågehval i våre farvann.

Endring i vandring

Både nordvest og nordøst i Atlanteren er det tegn som tyder på at vågehvalen nå trekker lenger nord enn før, antakelig som et resultat av temperaturendringer og isreduksjon som har bidratt til at viktige byttedyr trekker lenger mot nord.

Kjønnsforskjell i vandring

Det er forskjell i både utbredelse og vandringsmønster hos hanner og hunner. Hunnene kommer tidligere inn på beiteområdene i nord og går gjerne lenger nord enn hannene. Årsungene og de yngste hvalene finner vi gjerne kystnært utenfor Nord-Norge. Disse kjønnsforskjellene merkes godt i den norske fangsten som alltid har vært dominert av hunnhval (65–75 prosent). Til sammenligning dominerer hannene i den islandske vågehvalfangsten, som foregår lenger sør. Også når vågehvalene trekker sørover om høsten (oktober til november) holder kjønnene seg adskilt. Hannene starter seinere og holder seg lenger til havs.

Kilder: Wikipedia - Store norske leksikon - Norsk kulturråd - Fiskeridirektoratet - Kystverket