ANNEKTERINGEN AV DRONNING MAUDS LAND

Annekteringen av Dronning Mauds Land

Adolf Hoel norsk geolog og polarforsker.

Kysten av dette området ble i 1939 annektert av Norge, etter initiativ fra Adolf Hoel, og området har siden hatt status som norsk biland. Det norske kravet grenser til det britiske kravet i vest og det australske kravet i øst. Men at Dronning Mauds Land var norsk må vel nesten kunne betegnes som en tilfeldighet.  I perioden frå 1908 til utbruddet av andre verdenskrig gjorde Storbritannia og Frankrike krav på hver sine sektorer av Antarktis. Storbritannia gjorde krav på en stor sektor i Vest-Antarktis. De britiske koloniene i Oseania - Australia og New Zealand - gjorde det samme i de østlige delene av Antarktis som naturlig ligger nærmest til for disse landene. Dette vakte uro i Norge. Ved hvalfangst i tilsvarende farvann måtte norske hvalfangstselskap betale lisensavgifter til de aktuelle statene.

Noen forsiktige trekk for å hevde norske interesser var annekteringen av de ugjestmilde øyene Bouvetøya i 1927 og Peter I Øy i 1929 med selfangstskuta Norvegia. Norvegia var en av de viktigste norske ishavsfartøy etter polarskutene Gjøa, Fram og Maud denne tiden. Det var denne skuta som var med på å skaffe Norge biland på den sørlige halvkule. Skuta var bygd som Vesleper  i 1919, som søsterskipet  til Veslekari . Skipper om bord i «Vesleper» i denne tida var m.a. Ragnvald Abrahamsen og Anton Sulebakk. Rederiet Winge avvikla ishavsdriften i 1926. «Vesleper» ble da solgt til Bryde og Dahls Hvalfangerselskab A/S (konsul Lars Christensen) i Sandefjord. Christensen endret navnet til Norvegia og brukte skuta til fire ekspedisjoner i Sydishavet i årene 1927-1931. Ett av målene med ekspedisjonene var å finne nye hvalfangstfelt. På den første av disse ekspedisjonene var Bouvetøya i det sørlige Atlanterhavet i 1927 annektert for Norge. Peter I Øy vart annektert i 1929, under den andre Norvegia-ekspedisjonen. På de to siste ekspedisjonene, 1929-30 og 1930- 31, hadde Norvegia med sjøfly til bruk i rekognoseringen. Dronning Mauds Land ble kartlagt. På den siste ekspedisjonen seilte Norvegia rundt hele Antarktis. Hjalmar Riiser-Larsen var med på begge de to siste ekspedisjonene som ekspedisjonsleder og flyger. Nils Larsen var skipper ombord på Norvegia på de tre siste ekspedisjonene. Einar Liavåg fra Brandal var med som matros på den siste ekspedisjonen. I vinterhalvårene 1928 og 1929 lå Norvegia i opplag på Sør-Georgia  og i Cape Town i 1930. Den norske regjering var i utgangspunktet ikke så ivrige til en eventuell ny norsk okkupasjon i Antarktis.

Erfaringene fra tidligere okkupasjoner var blandet. Svalbardsaken var likevel en suksess i 1920, men okkupasjonen av Nordøst-Grønland noen år seinere var avvist av den internasjonale domstolen i Haag 5. april 1933. Johan Nygaardsvolds regjering var visst også mer lunkne til nye landoverdragninger enn det Bondepartiregjeringa som var da Nordøst-Grønland var okkupert av fangstmenn. Storbritannia utvidet sine krav i 1933 ved å kreve den australske antarktissektoren, som fram til i dag er det største kravområdet i Antarktis. Dette kunne ha innvirkning på norsk fangst, og et ønske om norsk okkupasjon ble fremmet. Men forholdet til Storbritannia var tungt. Stormakta godkjente ikke den norske fiskerigrensa i Nord-Norge,  og den norske regjering ønsket ikke å spisse denne konflikten ved i tillegg å okkupere land i Antarktis. Derfor var spørsmålet som ble reist i 1934 om okkupasjon, lagt på is.

Ved en tilfeldighet er lederen av Norges Svalbards- og Ishavs-Undersøkelser, Adolf Hoel, i desember 1938 i Berlin. Like tilfeldig fikk han her nyss om at en hemmelig tysk ekspedisjon var på vei mot Antarktis. Hoel forstod raskt at dette handlet om en ekspedisjon til den delen av kontinentet som Norge hadde planar om å annektere. Han orienterte straks den norske diplomatiske representasjonen i Berlin. Under et stopp i Stockholm på vei hjem fra Berlin ringte Hoel og snakket med ekspedisjonssjef Jens Bull i Utenriksdepartementet. Nyheten virket alarmerende på regjeringa. Det ville selvsagt være en politisk skandale om Tyskland kom Norge i forkjøpet med en okkupasjon av denne sektoren, hevdet Hoel. Det ble innkalt til et hemmelig hastemøte på statsministerens kontor. Ved enden av møtebordet satt statsminister Johan Nygaardsvold, som åpnet møtet. På dagsorden sto drøfting av en mulig norsk okkupasjon i Antarktis. Stemningen rundt det svære bordet var spent. Det hemmelige møtet var innkallet i all hast. Det var utenriksminister Halvdan Koht som fikk ordet først. Det store spørsmålet var om tiden nå var kommet til å okkupere den såkalte Bouvet-sektoren, og ta frem igjen saken fra 1934. Etter at det britiske syn på sjøgrensene nå var kommet nærmere det norske, var de britiske myndighetene spurt om hvordan de nå ville stille seg til en norsk okkupasjon i Antarktis. Svaret var at det var rimelig at Norge fikk nyte godt av det arbeid som var utført av de mange norske ekspedisjonene. En kunne nå altså regne med britisk forståelse for en okkupasjon. Men dette hadde nok norske myndigheter vært klar over lenge. Hva var det nå som brått gjorde saken så aktuell? I alle fall så skjedde alt nå med stor fart. Den 3. januar ble det sendt ut innkalling til et møte på Victoria Terrasse, som skulle finne sted to dager senere. I referat fra dette møtet ser en at Koht hevdet det var grunn til å tro at den tyske ekspedisjonen forberedte en folkerettslig okkupasjon, fordi det var blitt forespurt både i Utenriksdepartementet og i NSIU om sektorprinsippene. Tyskerne hadde også spurt om å få oppgitt litteratur om okkupasjon i arktiske og antarktiske områder. Koht konkluderte med at Norge måtte sette fart og annektere området før den tyske ekspedisjonen kom fram. På møtet ble det også diskutert muligheten for at det fantes rike mineralforekomster i området. I tillegg var også Antarktis et strategisk område som mellomlandingssted for flyruter mellom kontinentene diskutert. Dette kom opp som et helt nytt argument, men som nå var aktualisert av den raske tekniske utviklingen som var kommet innen sivil luftfart. Et tysk tidsskrift hadde skrevet på den tiden at Storbritannia ville korte ned flydistansen mellom Syd-Afrika og Australia ved å fly via sydpol-området. På grunn av manglende rekkevidde til å fly direkte måtte en på det tidspunkt legge ruten via Asia og mellomlande flere ganger underveis. Dette viser at en vurderte viktigheten av en flybase på det antarktiske fastland for flyging mellom kontinentene. Rettsgrunnlag for annektering var referert i et internt notat etter møtet, der det ble vist til boken Folkerett av professor Frede Castberg, som også var til stede på møtet. For å annektere et herreløst område måtte det på selve stedet foretas en okkupasjonshandling etter at myndighetene hadde gitt sin fullmakt. Men en okkupasjonshandling var ikke nok. Castberg hevdet, ifølge notatet, at det var nødvendig at det organ som etter statens oppfatning var kompetent til det, måtte godkjenne okkupasjonen. Det vanlige ville da være at landets regjering fattet et slikt vedtak. Det var den måten regjeringen hadde gått fram på ved tidligere norske annekteringer. Men så kan en undre seg på om en kunne stille samme krav til effektivitet i vanskelige tilgjengelige land i arktiske og antarktiske strøk som en kan stille i bebodde og lett tilgjengelige landområder? Det ble videre hevdet i notatet at det på grunnlag av de norske ekspedisjoner sitt arbeid og hvalfangstinteressene ikke kunne være noen andre land som hadde større rett enn Norge til å okkupere Dronning Mauds Land. Utenriksministeren sa så at grunnlaget for okkupasjonen var kartleggingen som var foretatt av de norske ekspedisjonene. Dette argumentet ble fremhev i innstillingen til Kongen. Der står det blant annet: «Rettsgrunnlaget for Norge til å ta det nevnte herreløse landet inn under sitt velde er som nevnt det norske geografiske granskingsarbeidet som er gjort på dette området og som nordmennene til nå har vært alene om.

Norge hadde utført okkupasjoner både i nordlige og sydlige polarområder i mellomkrigstida. Bouvetøya og Peter I. øy i syd var annekterte som norske biland, mens Svalbard fikk status som norsk territorium. Nasjonsbygging var også en viktig drivkraft bak ekspedisjonene. Tildels sterke grupperinger var pådrivere for å sikre norsk territorium i polare strøk. Polarbragder var med på å samle landet i en tid med politisk strid. Oppdaginger og kartlegging ga heder og ære både på nasjonalt og selvsagt på det personlige plan. Det ville være opprørende å bli slått på målstreken av Tyskland i de «norske» områdene i Antarktis. Det som på kort sikt var den utløsende faktor for den norske annekteringen var å hindre en tysk okkupasjon. Derfor var det blitt en hastesak da den norske regjeringen bestemte seg for å annektere Dronning Mauds Land.

 

Å fastsette en territorialgrense kunne være et problem i Antarktis fordi det selvsagt var vanskelig å definere hvor grensen mellom land og hav var. Innlandsisen i Antarktis er flere kilometer tykk og breene, som dekker nesten hele kontinentet, går flere steder helt til havkanten. Derfra fortsetter isen et stykke utover som flytende shelf-is og ender i en barriere, som kan bli opp til hundre meter høy. Fra shelf-isen brekker det store isflak og danner isfjell og i tillegg dannes det havis. Spørsmålet om okkupasjon hang sammen med spørsmålet om hvor sjøgrensen skulle defineres. Da var man avhengig av å kjenne kystlinjen. Storbritannia derimot regnet annerledes ved å bruke tremilsgrensa fra kanten av shelf-isen. Det innebar at en stor del av havet der hvalen ble fanget, lå innenfor britisk område.

Etter hvert ble det utviklet en teknikk som gjorde det mulig med fangst og bearbeiding på åpent hav, den pelagiske fangst. Før det hadde det blitt drevet hvalfangst i området over flere tiår, på mer primitiv måte. De første forsøk med pelagisk fangst startet i begynnelsen av 1920-tallet, og i 1925 var en ny metode med opphalingsslipp tatt i bruk. Dette lettet arbeidet med flensing og bearbeiding av hvalen betydelig. Enda mer effektivt ble driften da store tankskip kom for å levere drivstoff og hente hvalolje. Selv om pelagisk fangst nå gjorde det mindre nødvendig med stasjoner på land, var behovet av å sikre egen hvalfangst mot andre nasjoners territoriale krav fremdeles viktig for Norge. Grunnen til det kan ha vært at fangsten fremdeles foregikk innenfor den fastsatte tremilsgrensen. Fangsten i Antarktis var en industri med stor viktighet for norsk økonomi. Den dekket vesentlig del av norsk behov for fett som råmateriale for margarinindustrien, den skaffet store valutainntekter og ikke minst hadde den tusenvis av arbeidsplasser. Men dette endret seg noe på trettitallet. Statistikker viser at sesongen 1930-31 kom det mer enn 63 prosent av levert hvalolje fra norske selskap. I sesongen 1933-34 var den norske delen gått ned til 51 prosent og i 1935-36 var den på 45 prosent. Av den samlede produksjonen i Antarktis sesongen 1937-38 stod norske selskap for 34 prosent.

Annekteringen av Dronning Mauds Land

På et møte i Utenriksdepartementet den 5. januar 1939 ble det enstemmig å annektere Dronning Mauds Land. Dette skjedde ved kongelig resolusjon, vedtatt i statsråd den 14. januar. Saken var lagt fram for stortinget i utenriks- og konstitusjonskomiteen, som også ga sin enstemmige tilslutning. Da saken kom opp i Stortinget 3. mars, var komiteen sin innstilling enstemmig vedtatt. Stortingspresident Hambro roste her innsatsen som var utført av Lars Christensens ekspedisjon i området. Ekspedisjonssjef Jens Bull stilte spørsmål i et strengt fortrolig notat om det var nødvendig å gå til anneksjon når pelagisk fangst gjorde det uaktuelt med stasjoner på land. Bull hadde vært med på møtet på Viktoria Terrasse, uten å ta ordet, men mente at det var viktige grunner som talte mot annektering. Han mente det hadde kommet fram lite på møtet om hvor stor økonomisk viktighet annekteringen ville ha å si for den norske hvalfangsten. Han fant det også tvilsomt om Norge hadde full juridisk rett til å utføre en folkerettslig okkupasjon på grunnlag av den tidligere innsats i Dronning Mauds Land. Han var også urolig for forholdet til Tyskland. Så ladet som den internasjonale atmosfæren var på denne tiden måtte Norge avstå fra å gjøre noe som kunne bringe landet i konflikt med Tyskland. Det har vært hevdet i ettertid at Tyskland ikke okkuperte området som ble kartlagt av Schwabenland ekspedisjonen. Forfatteren Bjarne Aagaard skriver i tre binds verket «Fangst og forskning i Sydishavet»: ”Opp til den 9. april 1940 hadde Tyskland ikke offisielt stilt noe krav på noen del av den norske Bouvet-sektor, og gjør så vidt bekjent, heller ikke noe sådant krav gjeldende”. Den tyske geografen Ernst Herrmann, som var med på ekspedisjonen, skrev i 1941 at utforskingen av Antarktis måtte gi Tyskland rett til å være med i den videre utnyttingen av Antarktis, men at ingen territoriale krav ville bli stilt fra offisielt hold. Tyskland godkjente ikke den norske annektering av Dronning Mauds Land. I et notat fra utenriksminister von Ribbentrop den 23. januar 1939 tok den tyske regjeringen avstand mot det norske kravet. Norsk territorium ble mer enn åtte ganger større i løpet av noen vinterdager dette året. Avstanden mellom Victoria Terrasse, Stortinget, regjeringsbygningen og det kongelige norske slottet er ikke stor. Arenaen der disse hendelsene fant sted i januar 1939 dannet et lite geografisk område i motsetning til de veldige landområdene som ble annektert. Den norske annekteringen fant sted bare tre dager før Görings ekspedisjon nådde fram til Antarktis. Mindre enn ett år senere var både Norge og Dronning Mauds Land på tyske hender.

Antarktistraktaten

Ved slutten av 2. verdenskrig var det syv stater som gjorde suverenitetskrav gjeldende i Antarktis: Argentina, Australia, Chile, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia. Antarktistraktaten er på mange måter en enestående og uvanlig internasjonal avtale, trådde i kraft 23. juni 1961 og legger de juridiske rammene for aktivitet i området sør for 60 °S. Traktaten la rammene for forvaltingen av et kontinent ingen nasjon eier, men som et stort antall nasjoner har aktive interesser i. Traktaten er per september 2015 undertegnet av 51 land. Avtalen bekrefter at det ikke skal gjøres endringer i de territoriale krav fra noen av medlemslandene. Norske myndigheter har heller ikke gjort noe som kan endre Norges sin statsrettslige stilling.

 

Dronning Mauds Land i dag

Per i dag har Dronning Mauds Land et titalls forskningsstasjoner. Stasjonen Troll er den eneste norske, og sto klar i 1990 og blir drevet av Norsk Polarinstitutt. Troll er lokalisert rundt 235 km fra kysten, i Jutulsessen i Dronning Mauds Land – et område som er sentralt for norske forskningsinteresser i Antarktis. Troll er i drift hele året og kan huse åtte personer i den antarktiske vinteren, og mange flere om sommeren. Stasjonsbygningen er på rundt 300 kvadratmeter og har åtte soverom, trimrom, badstue, et stort kjøkken, kommunikasjonssentral og kontorplasser til rådighet. Videre er det satt opp flere separate bygninger som gir rom for laboratorium, proviantlager, aggregatanlegg og garasje, i tillegg til en sikringsbu med rom for åtte personer som er oppført i trygg avstand til basen i tilfelle brann eller andre uhell. Den gamle stasjonen på 100 kvadratmeter fungerer som lager og lokale for sommer-overnatting. Transport til og fra Troll blir gjort på den 3000 meter lange flystripa Troll Airfield som ligger på blåisen et par kilometer fra forskningsstasjonen. Flystripa er i drift i den antarktiske sommersesongen (oktober–februar). Rullebanen er reservert vitenskaplig aktivitet og kan ikke brukes av kommersielle operatører.

 

 

 

Kilde: sandefjordshistorie.no