Carl Anton Hansen hvalfangstskytter og skipsfører ble født på Krokmoa og oppvoks i Breili, Sandeherred nå Sandefjord Norge 31. august 1882, sønn av Anders Kristian ‘Marum’ Hansen og Karen Amalie født Knutsdatter. Hansen dro til sjøs i en alder av 14 år og befant seg noen år senere på Johan Brydes bark Mathilde, som gikk på Sør-Amerika. Hans første tilknytning til hvalfangst kan ha vært i 1900 da han ble ansatt hos Thor Dahl fra Sandefjord på hvalfangstskuta Mariane som jaktet på nesehval i Norskehavet og Grønlandshavet. I 1903 ble han forfremmet til skytter for Chr. Christensens og Lindenbergs Fremad som fanget under navnet A/S Oceana. Dette var på den tiden det største sel- og hvalfangstselskapet i Sandefjord og i Norge.
Hansens rykte som skytter ble snart godt kjent. Da kaptein CA LARSEN våren 1904 begynte å sette sammen mannskapet til sin hvalfangstekspedisjon til Sør-Georgia, oppsøkte han Hansen som skytter for sin nybygde fanger Fortuna. Hansen fortalte senere opp hendelsen som sikret utnevnelsen hans. En mann med stiv hatt rodde langs skutesiden og ropte: «Er sønnen til Anders Marum her?» «Jeg er ham», svarte Hansen. Og det var slik Larsen ansatte Hansen, Han fikk rundt 34 sesonger i Sørishavet for mange selskaper. Den 2. desember 1904 skjøt han den første hvalen ved Sør-Georgia, og startet dermed det mange har kalt «den store, sørlige hvalfangstindustrien» som varte til midten av 1960-tallet. Utnevnelsen hans var en stor suksess, og i løpet av de første fjorten månedene skjøt han 183 hval for Compania Argentina de Pesca. Størsteparten var knølhval.
I utgangspunktet ble Hansen ansatt til 70 kroner per måned med fire kroner i bonus per hval, men dette økte snart til 125 kroner per måned. Med sin store evne til å fange alle arter av hval, inkludert den store blåhvalen som han fikk utbetalt 50 kroner i bonus for, økte hans personlige avkastning betraktelig. På slutten av 1905 hadde han samlet rundt 2.762 kroner (ca. 150 pund), et betydelig beløp for disse dagene.
”Gunner” Hansen var ved Grytviken i 1906 da det britiske krigsskipet HMS Sappho besøkte Øya for å inspisere hvalfangststasjonen på vegne av regjeringen. Det hadde vært mye uro blant de norske mannskapene og C.A Larsens familie etter ankomsten. Hansen sa imidlertid i et intervju med en norsk avis noen år senere at han husket hendelsen godt. Han husket at de ved Grytviken befant seg «i en diplomatisk hiatus». Sapphoen sendte et "premiemannskap" i land, og smilte til det argentinske flagget samtidig som de heiste det Britiske flagget. C.A Larsen, som den kule diplomaten han var, hadde snart situasjonen under kontroll og spenningen ble oppløst i stor vennlighet.
Hansen husket også at før HMS Sappho seilte bort, inviterte kaptein Larsen Sapphos sjef Michael Henry Hodges til å ta en sightseeingtur til Antarctic Bay i hvalfangeren Fortuna, hvor en snøstorm tvang dem til å ankre for natten. Morgenen etter, med mange spermhval i sikte, foreslo skytter Hansen for Larsen at de skulle invitere kommandør Hodges til å skyte en hval. Larsen mente det var en god idé, som kommandanten tok i mot med entusiasme og som han behørig lyktes i å oppfylle. Hansen sa at fartøysjefen var så opprømt over begivenheten at han inviterte seg selv, Larsen og hele Fortunas mannskap ombord på krysseren som gjester.
16. september 1900 giftet Hansen seg med Anna Marie Kristensen (1879-1938) og i 1904 hadde han fått fire barn. Dessverre så de svært lite til faren sin, da han var fast ”forlovet” med Sør-Georgia inntil han kom hjem i 1907 for å hente en ny fangstbåt for Pesca-selskapet, hvalbåten Karl, hos byggherrene Framnæs Værksted og senere navnet Rev.
I 1908 forlot han ansettelse hos C.A Larsen og ble engasjert av et rivaliserende Sandefjord-basert Sør-Georgia-selskapet Sandefjords Hvalfangerselskab som skytter. På deres hvalbåt Hercules ved basen på Stromness Harbour. Sesongen etter flyttet han over til selskapet Bryde & Dahl’s på hvalbåten Snorre i fangst ut fra Godthul, Sør-Georgia med fabrikkskipet Admiralen. I 1910 gikk han over til A/S Ørnen (Chr. Christensens) hvalbåten Hauken, i fangst for fabrikkskipet Ørn på Sør-Shetlandsøyene. Det er liten tvil om at han ved å skifte ansettelse var i stand til å forbedre sine engasjementvilkår og øke sin voksende personlige formue.
Hansen ser ut til å ha blitt hos A/S Ørnen gjennom første verdenskrig, men i 1920/21 jobbet han igjen fra Stromness Bay, South Georgia, for selskapet A/S Vestfold. I 1923 var han imidlertid ansatt i det britisk eide Southern Whaling & Sealing Company, en del av Lever Brothers såpe- og margarinimperium som hadde en hvalfangstbase ved Prince Olav Harbour, South Georgia. Og et fabrikkskip Southern Queen som fanget ut fra den antarktiske halvøya. Spaker var forberedt på å betale høye lønninger og bonuser for de beste skytterne, og det er liten tvil om at Hansen ble høyt belønnet. Han forble i Southern Whaling til Southern Queen sank etter en kollisjon med isen i februar 1928. På dette tidspunktet hadde Hansen nådd status som hvalfangstbestyrer, og han var sannsynligvis ansatt i å styre og lede fangstflåten.
Etter sin uventede utmelding fra Lever Brothers ble Hansen ansatt på fabrikkskipet Sevilla for selskaper med base både i Sandefjord og Tønsberg. Dette fortsatte helt til finanskrisen 1930/31, forårsaket av for mange hvalfangstekspedisjoner og overproduksjon av hvalolje, innvarslet en midlertidig stans for alle norske hvalfangstekspedisjoner.
På dette tidspunktet var Hansen blitt en velstående mann. Han kjøpte eiendommen Vestre Freberg, som besto av den største villaen i Sandar (nå Sandefjord) ved navn Frebergslottet, bygget i 1865 i utkanten av Sandefjord. Der kunne han huse noen av sin store familie på tretten barn, åtte sønner og fem døtre.
Krisen 1930/31 utløste mange endringer i hvalfangstnæringen. Det var enighet om å kontrollere antall hvalfangstskip, begrense produksjonen av olje og innføre noen bevaringstiltak for å hindre overutnyttelse av hvalarter. Mange gamle hvalfangstskip ble sendt til opphugging, og de ble erstattet av et mindre antall større fabrikkskip utstyrt med hekkslipper som kunne trekke opp og slakte hvalen om bord. Hansen jobbet i svært mange år for A/S Kosmos som skytter på Kos XV for ekspedisjonene, Kosmos II.
Etter at hans kone døde i 1938, trakk Hansen seg tilbake fra hvalfangst etter å ha fanget over 6000 hvaler i karrieren. Et år senere solgte han eiendommen sin for å bo i en mindre bolig. Hansens forhold til hvalfangstnæringen fortsatte imidlertid, og i 1947/48 ble han bedt av Kosmos-eier Anders Jahre om å trene og føre tilsyn med en gruppe spirende 'skyttere' (hvalskyttere) på hvalbåten Kos X, hvor sønnene hans Gudmund Dagfinn Hansen (f.1910) tjenestegjorde som styrmann og Torbjørn Kristen (f.1913) som arbeidsfør sjømann. En annen sønn Erling Anton (1917-2001) tjente også som skipsstyrmann og telegrafist på Kos XXIII i 1939/40 under den beryktede skytten Lars Andersen. Dette var Hansens siste inntog i Sørishavet.
Carl Hansen døde i Sandefjord 23. januar 1961, ironisk nok på den tiden da ‘norsk’ hvalfangst fra Sør-Georgia, hvor 175 250 hval var blitt tatt siden 1904, nærmet seg slutten.
Hvalskytter Carl Anton Hansen
Hansens rykte som skytter ble snart godt kjent. Da kaptein CA LARSEN våren 1904 begynte å sette sammen mannskapet til sin hvalfangstekspedisjon til Sør-Georgia, oppsøkte han Hansen som skytter for sin nybygde fanger Fortuna. Hansen fortalte senere opp hendelsen som sikret utnevnelsen hans. En mann med stiv hatt rodde langs skutesiden og ropte: «Er sønnen til Anders Marum her?» «Jeg er ham», svarte Hansen. Og det var slik Larsen ansatte Hansen, Han fikk rundt 34 sesonger i Sørishavet for mange selskaper. Den 2. desember 1904 skjøt han den første hvalen ved Sør-Georgia, og startet dermed det mange har kalt «den store, sørlige hvalfangstindustrien» som varte til midten av 1960-tallet. Utnevnelsen hans var en stor suksess, og i løpet av de første fjorten månedene skjøt han 183 hval for Compania Argentina de Pesca. Størsteparten var knølhval.
I utgangspunktet ble Hansen ansatt til 70 kroner per måned med fire kroner i bonus per hval, men dette økte snart til 125 kroner per måned. Med sin store evne til å fange alle arter av hval, inkludert den store blåhvalen som han fikk utbetalt 50 kroner i bonus for, økte hans personlige avkastning betraktelig. På slutten av 1905 hadde han samlet rundt 2.762 kroner (ca. 150 pund), et betydelig beløp for disse dagene.
”Gunner” Hansen var ved Grytviken i 1906 da det britiske krigsskipet HMS Sappho besøkte Øya for å inspisere hvalfangststasjonen på vegne av regjeringen. Det hadde vært mye uro blant de norske mannskapene og C.A Larsens familie etter ankomsten. Hansen sa imidlertid i et intervju med en norsk avis noen år senere at han husket hendelsen godt. Han husket at de ved Grytviken befant seg «i en diplomatisk hiatus». Sapphoen sendte et "premiemannskap" i land, og smilte til det argentinske flagget samtidig som de heiste det Britiske flagget. C.A Larsen, som den kule diplomaten han var, hadde snart situasjonen under kontroll og spenningen ble oppløst i stor vennlighet.
Hansen husket også at før HMS Sappho seilte bort, inviterte kaptein Larsen Sapphos sjef Michael Henry Hodges til å ta en sightseeingtur til Antarctic Bay i hvalfangeren Fortuna, hvor en snøstorm tvang dem til å ankre for natten. Morgenen etter, med mange spermhval i sikte, foreslo skytter Hansen for Larsen at de skulle invitere kommandør Hodges til å skyte en hval. Larsen mente det var en god idé, som kommandanten tok i mot med entusiasme og som han behørig lyktes i å oppfylle. Hansen sa at fartøysjefen var så opprømt over begivenheten at han inviterte seg selv, Larsen og hele Fortunas mannskap ombord på krysseren som gjester.
16. september 1900 giftet Hansen seg med Anna Marie Kristensen (1879-1938) og i 1904 hadde han fått fire barn. Dessverre så de svært lite til faren sin, da han var fast ”forlovet” med Sør-Georgia inntil han kom hjem i 1907 for å hente en ny fangstbåt for Pesca-selskapet, hvalbåten Karl, hos byggherrene Framnæs Værksted og senere navnet Rev.
I 1908 forlot han ansettelse hos C.A Larsen og ble engasjert av et rivaliserende Sandefjord-basert Sør-Georgia-selskapet Sandefjords Hvalfangerselskab som skytter. På deres hvalbåt Hercules ved basen på Stromness Harbour. Sesongen etter flyttet han over til selskapet Bryde & Dahl’s på hvalbåten Snorre i fangst ut fra Godthul, Sør-Georgia med fabrikkskipet Admiralen. I 1910 gikk han over til A/S Ørnen (Chr. Christensens) hvalbåten Hauken, i fangst for fabrikkskipet Ørn på Sør-Shetlandsøyene. Det er liten tvil om at han ved å skifte ansettelse var i stand til å forbedre sine engasjementvilkår og øke sin voksende personlige formue.
Hansen ser ut til å ha blitt hos A/S Ørnen gjennom første verdenskrig, men i 1920/21 jobbet han igjen fra Stromness Bay, South Georgia, for selskapet A/S Vestfold. I 1923 var han imidlertid ansatt i det britisk eide Southern Whaling & Sealing Company, en del av Lever Brothers såpe- og margarinimperium som hadde en hvalfangstbase ved Prince Olav Harbour, South Georgia. Og et fabrikkskip Southern Queen som fanget ut fra den antarktiske halvøya. Spaker var forberedt på å betale høye lønninger og bonuser for de beste skytterne, og det er liten tvil om at Hansen ble høyt belønnet. Han forble i Southern Whaling til Southern Queen sank etter en kollisjon med isen i februar 1928. På dette tidspunktet hadde Hansen nådd status som hvalfangstbestyrer, og han var sannsynligvis ansatt i å styre og lede fangstflåten.
Etter sin uventede utmelding fra Lever Brothers ble Hansen ansatt på fabrikkskipet Sevilla for selskaper med base både i Sandefjord og Tønsberg. Dette fortsatte helt til finanskrisen 1930/31, forårsaket av for mange hvalfangstekspedisjoner og overproduksjon av hvalolje, innvarslet en midlertidig stans for alle norske hvalfangstekspedisjoner.
På dette tidspunktet var Hansen blitt en velstående mann. Han kjøpte eiendommen Vestre Freberg, som besto av den største villaen i Sandar (nå Sandefjord) ved navn Frebergslottet, bygget i 1865 i utkanten av Sandefjord. Der kunne han huse noen av sin store familie på tretten barn, åtte sønner og fem døtre.
Krisen 1930/31 utløste mange endringer i hvalfangstnæringen. Det var enighet om å kontrollere antall hvalfangstskip, begrense produksjonen av olje og innføre noen bevaringstiltak for å hindre overutnyttelse av hvalarter. Mange gamle hvalfangstskip ble sendt til opphugging, og de ble erstattet av et mindre antall større fabrikkskip utstyrt med hekkslipper som kunne trekke opp og slakte hvalen om bord. Hansen jobbet i svært mange år for A/S Kosmos som skytter på Kos XV for ekspedisjonene, Kosmos II.
Etter at hans kone døde i 1938, trakk Hansen seg tilbake fra hvalfangst etter å ha fanget over 6000 hvaler i karrieren. Et år senere solgte han eiendommen sin for å bo i en mindre bolig. Hansens forhold til hvalfangstnæringen fortsatte imidlertid, og i 1947/48 ble han bedt av Kosmos-eier Anders Jahre om å trene og føre tilsyn med en gruppe spirende 'skyttere' (hvalskyttere) på hvalbåten Kos X, hvor sønnene hans Gudmund Dagfinn Hansen (f.1910) tjenestegjorde som styrmann og Torbjørn Kristen (f.1913) som arbeidsfør sjømann. En annen sønn Erling Anton (1917-2001) tjente også som skipsstyrmann og telegrafist på Kos XXIII i 1939/40 under den beryktede skytten Lars Andersen. Dette var Hansens siste inntog i Sørishavet.
Carl Hansen døde i Sandefjord 23. januar 1961, ironisk nok på den tiden da ‘norsk’ hvalfangst fra Sør-Georgia, hvor 175 250 hval var blitt tatt siden 1904, nærmet seg slutten.
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Totalt bilder i artikkelen: 1
Frebergslottet
-
Totalt bilder i artikkelen: 1
Hvalbåten Fortuna