Sjuvenga, mellom Lahelle og Sundekilen, har navn fra den tiden da området var utmark/eng under gården Sjuve, som ligger «på andre siden» av Lahelle, nærmere Blåstein. I gamle dokumenter omtales stedet som «en eng nord for Sunde, som tilhører Sjuve», og «det jordstykket ved nordre Sundene som kalles Engen» (1831). Derfor ble området tidligere også kalt «Sjuve-enga».
Som så mange andre gårder i Sandar, var også Sjuvegården selveierbruk i gammel tid.
Som så mange andre gårder i Sandar, var også Sjuvegården selveierbruk i gammel tid. Fra rundt 1620 gikk den så over først til futen på Hjertnes, og deretter i rekkefølge til Kongen, lensherre Ove Gjedde og lensherre Nils Lange. I 1670 gikk bruket videre til greve og danske-kongens stattholder i Norge, Ulrik Fredrik Gyldenløve. Fra da av var Sjuve grevegods og Treschowgods fram til perioden 1838 – 1858, da brukerne løste inn gårdene, som dermed igjen ble selveierbruk.
Vi vet ikke hvor lenge det har bodd folk på Sjuvenga, men i kirkeboken for 1792 heter det at presten har «døpt Lars, sønn av Per Larssøn i Sjuvenga». Vi vet også at rundt 1800, mens gården ennå var grevegods, fikk Mari Ausgrimsdatter på Sjuve bygget et hos på Enga, som ble brukt som bolig først av henne og deretter av sønnen Hans Tolvssønn. Denne lille gåren fikk da navnet Sjuvenga. I 1844 kjøpte så Søren Anderssønn Enga av Treschow. Senere skiftet gården eier flere ganger, før den i 1923 ble overtatt av Kristian Bonden og deretter av sønnen Thorolf Bonden, som sammen med sin sønn Asbjørn etablerte Bondens Gartneri og Hagesenter i 1980. I tiden fra 1959 til 1970 kjøpte kommunen ca. 50 dekar i Sjuvenga, og området ble regulert til boligbygging og en småbåthavn. I tillegg ble et område også solgt til eieren av Vestre Gjekstad rundt 1960.
Østre Gjekstad, sør for Lahelleveien, ved Sjuvenga, mot Røysebekk-kilen, har en historie som i store trekk også følger samme utvikling som andre gårder i Sandar. Fram til midten av 1500-tallet var gården selveierbruk, og tilhørte da Åsrum-ætten i Hedrum. I 1690 gikk gården over til Klaus Røyeng på Hjertnes, og deretter til byborger Hans Amundsen på Øvre Gokstad (jfr. Hans Amundsens gate), før brukeren på gården ble selveier. Brukeren solgte så gården til greven i Larvik. Dermed ble gården først grevegods og så Treschow-gods, fram til brukerne igjen kjøpte gården i tiden fra 1836 til 1850, og gården ble delt i 3 bruk, som etter hvert ble stykket opp i flere/mange mindre bruk og boligeiendommer. Flere av disse ble kjøpt av skuteredere, sjøfolk og arbeidere på verftene i Lahelle. Blant eierne av «nye» bruk nevner vi bl.a. Sigvald S. Myhre og hans bror Carl Sølversen, som begge var engasjert i Østlandske Bygn. Art. Kompani i Sandefjord, og Oskar Kristiansen, som etablerte Gjekstad gartneri på den ene eiendommen, kort tid etter 2. verdenskrig. Denne eiendommen ble overtatt av kommunen i 1979, og gartneriet ble lagt ned to år senere, i 1981.
I gammel tid var Røysebekk-kilen farbar for båter, og i vikingtiden, da både Vesterøya og Østerøya var «virkelige» øyer, kunne en seile en indre led fra Viksfjord, inn Sandefjords-fjorden, over Kamfjord til Mefjorden, over Sunde og Røysebekk-kilen og ut i Lahellefjorden.
Vi viser her en del bilder som viser utviklingen i bebyggelse over en periode på ca. 50 år, fra ca. 1930 til 1980.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980 og III, 1985; ; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Akselsen, Olaf og Møller, Vilhelm: Sandefjord sett fra luften, 1980.