Sjuvenga, mellom Lahelle og Sundekilen, har navn fra den tiden da området var utmark/eng under gården Sjuve, som ligger «på andre siden» av Lahelle, nærmere Blåstein. I gamle dokumenter omtales stedet som «en eng nord for Sunde, som tilhører Sjuve», og «det jordstykket ved nordre Sundene som kalles Engen» (1831). Derfor ble området tidligere også kalt «Sjuve-enga».
Som så mange andre gårder i Sandar, var også Sjuvegården selveierbruk i gammel tid. Fra rundt 1620 gikk den så over først til futen på Hjertnes, og deretter i rekkefølge til Kongen, lensherre Ove Gjedde og lensherre Nils Lange. I 1670 gikk bruket videre til greve og danske-kongens stattholder i Norge, Ulrik Fredrik Gyldenløve. Fra da av var Sjuve grevegods og Treschowgods fram til perioden 1838 – 1858, da brukerne løste inn gårdene, som dermed igjen ble selveierbruk.
Vi vet ikke hvor lenge det har bodd folk på Sjuvenga, men i kirkeboken for 1792 heter det at presten har «døpt Lars, sønn av Per Larssøn i Sjuvenga». Vi vet også at rundt 1800, mens gården ennå var grevegods, fikk Mari Ausgrimsdatter på Sjuve bygget et hos på Enga, som ble brukt som bolig først av henne og deretter av sønnen Hans Tolvssønn. Denne lille gåren fikk da navnet Sjuvenga. I 1844 kjøpte så Søren Anderssønn Enga av Treschow. Senere skiftet gården eier flere ganger, før den i 1923 ble overtatt av Kristian Bonden og deretter av sønnen Thorolf Bonden, som sammen med sin sønn Asbjørn etablerte Bondens Gartneri og Hagesenter i 1980. I tiden fra 1959 til 1970 kjøpte kommunen ca. 50 dekar i Sjuvenga, og området ble regulert til boligbygging og en småbåthavn. I tillegg ble et område også solgt til eieren av Vestre Gjekstad rundt 1960.
Østre Gjekstad, sør for Lahelleveien, ved Sjuvenga, mot Røysebekk-kilen, har en historie som i store trekk også følger samme utvikling som andre gårder i Sandar. Fram til midten av 1500-tallet var gården selveierbruk, og tilhørte da Åsrum-ætten i Hedrum. I 1690 gikk gården over til Klaus Røyeng på Hjertnes, og deretter til byborger Hans Amundsen på Øvre Gokstad (jfr. Hans Amundsens gate), før brukeren på gården ble selveier. Brukeren solgte så gården til greven i Larvik. Dermed ble gården først grevegods og så Treschow-gods, fram til brukerne igjen kjøpte gården i tiden fra 1836 til 1850, og gården ble delt i 3 bruk, som etter hvert ble stykket opp i flere/mange mindre bruk og boligeiendommer. Flere av disse ble kjøpt av skuteredere, sjøfolk og arbeidere på verftene i Lahelle. Blant eierne av «nye» bruk nevner vi bl.a. Sigvald S. Myhre og hans bror Carl Sølversen, som begge var engasjert i Østlandske Bygn. Art. Kompani i Sandefjord, og Oskar Kristiansen, som etablerte Gjekstad gartneri på den ene eiendommen, kort tid etter 2. verdenskrig. Denne eiendommen ble overtatt av kommunen i 1979, og gartneriet ble lagt ned to år senere, i 1981.
I gammel tid var Røysebekk-kilen farbar for båter, og i vikingtiden, da både Vesterøya og Østerøya var «virkelige» øyer, kunne en seile en indre led fra Viksfjord, inn Sandefjords-fjorden, over Kamfjord til Mefjorden, over Sunde og Røysebekk-kilen og ut i Lahellefjorden.
Vi viser her en del bilder som viser utviklingen i bebyggelse over en periode på ca. 50 år, fra ca. 1930 til 1980.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980 og III, 1985; ; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Akselsen, Olaf og Møller, Vilhelm: Sandefjord sett fra luften, 1980.
-
Vi vet ikke hvor lenge det har bodd folk på Sjuvenga, men i kirkeboken for 1792 heter det at presten har «døpt Lars, sønn av Per Larssøn i Sjuvenga». Vi vet også at rundt 1800, mens gården ennå var grevegods, fikk Mari Ausgrimsdatter på Sjuve bygget et hos på Enga, som ble brukt som bolig først av henne og deretter av sønnen Hans Tolvssønn. Denne lille gåren fikk da navnet Sjuvenga.
I eldre tider fantes bare én vei til Lahelle, Lahelleveien fra Freberg og Blåstein. Lahelle-området var da delt i to; Nordre Lahelle, med en liten husklynge i svingen ved Torget, og Søndre Lahelle. Søndre Lahelle lå ved den nåværende småbåtbrygga, mens Torget lå i svingen noe lenger nord. På 1800-tallet og tidlig 1900-tall var det bare en kjerresti mellom fjellknausene mellom Nordre og Søndre Lahelle. Veien fra Myre og Gjekstad til Sjuvenga og Søndre Lahelle ble først bygget på 1930-tallet, da kommunen startet veibygging som nødsarbeid, fordi arbeidsledigheten var stor, og det var viktig å folk i arbeid. Bildet viser Lahelleveien sett før gjennomføringen av veien fra Myhre.
År: 1925-30
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Etter at kommunen kjøpte et større område i Sjuvenga i 1958/1959 og regulerte dette til boligbygging og bryggeområde, vokste bebyggelsen.
Bildet er tatt rundt 1980 og viser en del av Sjuvenga, mellom Lahelle og Sunde. Veien som bukter seg nedenfra og oppover til høyre er Sjuveengveien. Navnet ble skrevet med to e’er, mens Sjuvenga har bare én e. Vi ser også flere brygger for småbåter i Røysebekk-kilen, og ut mot Lahellefjorden. Veien nederst til venstre kommer fra Myre, Gjekstad, som ligger utenfor bildet til høyre. Den lange rette veien på skrå midt i bildet er Tareveien, og veien som gjør to skarpe svinger midt i bildet er Sivveien. Det store, åpne, trekantede feltet er en lekeplass.
Til høyre i bildet ser vi ytre del av Røysebekk-kilen. I gammel tid, da Vesterøya og Østerøya var virkelige øyer, fantes det en indre seil-led som gjorde at man kunne seile fra Viksfjord inn i Sandefjordsfjorden, over Kamfjord til Mefjorden, over Sunde og nåværende Røysebekk-kilen til Lahellefjorden.
Foto: Akselsen, Olaf
År: Ca.1980
Kilde: sandefjordshistorie.no
