Vi vet ikke hvor lenge det har vært bebyggelse i Lahelle, men det var først i seilskutetida at virksomhet og boligbyggingen i området fikk et oppsving. Seilskutetida varte fra 1400-tallet til rundt 1900, men for Lahelles del var aktiviteten størst på 1700- og 1800-tallet, spesielt fra midten av 1800-tallet. I denne tiden anløp mange skuter Lahelle, og mange lå også i opplag her på vinteren. I tillegg lå det to skuteverft her, som begge bygget og vedlikeholdt seilskuter. Dermed bygde også mange sjøfolk og verftsarbeidere hus her, for seg og familiene.
Mange skuter anløp Lahelle i seilskutetida. Lahelle var laste- og lossested og utskipningshavn for tømmer og trelast allerede på 1500-tallet, og hadde denne funksjonen fram til Natholmen overtok rundt 1625. Men også senere benyttet mange skuter havna i Lahelle til lasting og lossing av varer, og til vinteropplag; både frakteskuter, selfangere og bottlenosefangere.
Når skuter og mannskap stakk til sjøs, ble kvinner og barn igjen. Mange skuter gikk dessverre ned på havet, og mange sjømenn kom aldri tilbake. Derfor ventet ofte kvinnene i spenning på om og når mennene kom tilbake fra lange turer. Når skutene lettet anker og stakk til sjøs, og når de var ventet hjem igjen etter flere måneder ute, tok gjerne kvinnene med seg barna opp på den høyeste åsen i området, for å speide etter skutene. Denne åsen, som ligger med brattsida mot plassen der småbåtbryggene nå ligger, har derfor fått navnet Seileråsen.
På 1700-tallet og første del av 1800-tallet var skuteverftene på Sand og Skravestad de viktigste i østre del av Sandar, men i andre halvdel av 1800-tallet overtok verftene i Lahelle denne «rollen». Dette skyldes både at det var kortere vei til byen fra Lahelle, og at mange «store» redere hadde slått seg ned i distriktet, og valgte å bygge skipene sine i Lahelle. I denne tiden lå det to verft i Lahelle. Det eldste, det søndre verftet, lå i bukta der veien fra Myre i dag går ned til stranda. Her lå det nærmest ideelt til for bygging av skip, også for store skip. Dette søndre verftet var sannsynligvis i bruk allerede på 1700-tallet. Det andre verftet, det nordre verftet, lå i svingen noe lenger nord, ved Lahellestua og kafé Sjøbris, dvs. der de fleste småbåtbryggene ligger i dag. Dette verftet ble etablert midt på 1800-tallet. Da var pågangen på det søndre verftet å stor at rederne nærmest måtte stå i kø for å få plass. For ikke å miste tid, valgte skutereder Jacob Christophersen, Freberg, å anlegge dette andre verftet. I 1864 kjøpte han stranda her, sprengte ut en del fjell og la beddingen i den lille bukta mot nordøst, og det første skipet ble bygget her i 1865. I tillegg fantes også et midtre verft sydvendt på Lahellestranda i en kort periode på 1860-tallet. Da skulle skutereder Anders Abrahamsen bygge en skonnert, «Jechoia». Begge de to andre verftene var opptatt, så han anla en bedding mellom disse, mot sydøst. Dette verftet var imidlertid bare i drift denne éne gangen, i 1867. Dessuten anla skutereder Jacob Christophersen en egen bedding på Katteskjæret for at han og Ole Nilsen Gokstad skulle få bygget skonnerten «Prøven» en gang rundt 1840, men denne ble også brukt bare denne ene gangen.
Arbeiderne på verftene hadde lange dager på jobb, og hadde derfor spisepause ved middags-tider, dvs. klokka 12. På denne tiden var det ikke vanlig av arbeidsfolk gikk med klokke. Dette ga opphav til navnet på den ene av åsene i Lahelle, Klokka 12-åsen. Det finnes flere forklaringer på navnet. Den ene er at når klokka var 12, sto sola sto rett over åsen; dermed visste arbeiderne når middagspausen var. Den andre er at det skal ha vært hengt opp ei stor bjelle, sannsynligvis ei skipsklokke, på et stillas under åsen, og at det ble ringt med denne når klokka var 12. Det finnes også en forklaring som forteller at begge deler er tilfelle; sola sto over åsen kl. 12, og da ble det samtidig ringt med skipsklokka som hang i stillaset, for å markere tida for spisepause og en strekk for arbeiderene på verftene.
I denne perioden var aktiviteten stor i Lahelle. Seilskuteskipper Thor Hansen Stange, som selv opplevde denne tiden, sa bl.a. følgende i et intervjuet med lokalavisa:
«Det var liv i Lahelle den gang de svære seilskuteskrogene sto på beddingene der ute.
Å komme til Lahelle var som en tur til byen det, med båter som lå i opplag, og trafikk og travelhet overalt. Men med seilskutefartens opphør døde jo også Lahelle ut.»
Mot slutten av 1800-tallet overtok dampskipene stadig mer av sjøtransporten; dermed gikk også seilskutetiden mot slutten. Den siste seilskuta bygget i Lahelle i 1878. Verftene utførte riktignok fortsatt vedlikehold og reparasjoner en stund, men ved århundreskiftet (rundt 1900), var seilskutetiden omme også i Lahelle. De to siste skutene som lå i opplag her, var bottle-nosefangerne «Anna» og «Draupner», som begge ble solgt i 1908.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980 og III, 1985; Rove, Harry: Lahelle i Sandefjord, Sandar Historielag, Kulturminner, 2021; Store Norske Leksikon på nett
-
Lahelle, slik vi kjenner stedet i dag (2025).
I seilskutetida lå det 2 skuteverft i Lahelle, det søndre og det nordre. Det søndre verftet var eldst; det var sannsynligvis i bruk allerede på 1700-tallet. Verftet lå i bukta der veien fra Myre i dag går ned til stranda. Her lå det nærmest ideelt til for bygging av skip, også for store skip. Det andre verftet, det nordre, lå litt lenger nord, ved Lahellestua og kafé Sjøbris, dvs. der de fleste småbåtbryggene ligger i dag. Dette verftet ble etablert av skutereder Jacob Christophersen, Freberg, midt på 1800-tallet. Da var pågangen på det søndre verftet så stor at rederne måtte stå i kø for å få plass. For ikke å miste tid, kjøpte Christophersen stranda her i 1864, sprengte ut en del fjell og la beddingen i den lille bukta mot nordøst. Det første skipet ble bygget ved verftet i 1865. I tillegg fantes også et tredje verft ute på «Katteskjæret», i en kort periode på 1860-tallet. Da gjentok historien seg; skutereder Anders Abrahamsen ville heller ikke stå i kø ved de to andre verftene, og anla derfor selv en bedding mellom disse, mot sydøst, og her bygget han skonnerten «Jechoia» i 1867. Dette verftet var imidlertid bare i drift denne ene gangen. Dessuten anla skutereder Jacob Christophersen en egen bedding på Katteskjæret for at han og Ole Nilsen Gokstad skulle få bygget skonnerten «Prøven» en gang rundt 1840, men denne ble også brukt bare denne ene gangen.
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Denne tegningen viser Lahelle i 1866.
På den tiden skal det bare ha vært to hus i Lahelle, en pakkebod og et lite skipsbyggeri med en bygning som ble brukt til seilverksted, administrasjonsbygg og spisested for arbeiderne. Verftet lå på en slak skråning nedunder fjellet, og ble senere kjent som Den nordre verven, mens verftets bygning ble hetende Lahellestua.
På tegningen ser vi boden midt i bildet og verftet til høyre, med «Lahellestua» i bakgrunnen. På verftets bedding ligger skuta «Stærkodder» tilhørende Jacob Christophersen. Til venstre ser vi også en rutebåt på vei inn til kai; det er hjulbåten «Bjørn Farmand» på vei inn med gods og passasjerer, bl.a. badegjester til Sandefjord Bad.
Tegningen ble først offentliggjort i «Illustrert Tidende», København, 8. september 1867
Foto: Baggøe, Carl
År: 1866
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Dette maleriet fra 1928 viser den gamle sjøboden på odden der kafé Sjøbris senere ble etablert i 1930-årene. Boden ble bygget før 1850, i tømmer, og ble brukt som mottakssted for gods som kom med rutebåter til Lahelle, senere også som bod for de som bodde i Lahelle.
År: 1928
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Når skuter og mannskap stakk til sjøs i seilskutetida, ble kvinner og barn igjen. Mange skuter gikk dessverre ned på havet, og mange sjømenn kom aldri tilbake. Ofte ventet kvinnene i spenning på om og når mennene kom tilbake fra lange turer. Når skutene lettet anker og stakk til sjøs, og når de var ventet hjem igjen etter flere måneder ute, tok gjerne kvinnene med seg barna opp på den høyeste åsen i området, for å speide etter skutene. Denne åsen, som ligger med brattsida mot plassen der småbåtbryggene nå ligger, fikk derfor navnet Seileråsen.
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Arbeiderne på på skuteveftene hadde lange dager, men midt på dagen, kl. 12, hadde de spisepause. Den gang var det ikke vanlig av arbeidsfolk gikk med klokke. Dette ga opphav til navnet på den ene av åsene i Lahelle, Klokka 12-åsen, som ligger rett i syd. Når klokka var 12, sto sola sto rett over åsen; dermed visste arbeiderne når middagspausen var. I tillegg var det montert ei stor bjelle, sannsynligvis ei skipsklokke på et stillas under åsen, og når klokka var 12, ble det ringt med denne når klokka.
På denne tegningen ser vi Klokka 1-åsen omtrent midt i bildet, og Seileråsen til høyre. I tillegg til disse to åsene, fantes også en frittliggende klippe, som ble kalt Nøkkens slott, og gamle sagn forteller at der bodde Nøkken, Huldra og Jutulen.
Tegningen er, ifølge Finn Olstad, hentet fra H. A. Thaulows bok om Sandefjord Bad, 1855.
År: 1855
Kilde: sandefjordshistorie.no