Etter funnet av Gokstadskipet i 1880 er det fram til i dag (2025) bygget 2 fullskala-kopier av skipet, «Viking» (1893) og «Gaia» (1990), begge med tilknytning til Sandefjord. I tillegg foregår i dag (2025) forberedelser ved havna i Sandefjord, for bygging av en ny, fullskala kopi. Vi kjenner også til to mindre kopier av skipet, «Odins Ravn», bygget på Onsøy i 1979, og «Vargfotr» som befinner seg ved Lofotr Vikingmuseum på Borg i Lofoten.

Les mer

Funnet av Gokstadskipet i 1880 ble en sensasjon, også utenfor Norges grenser, ikke minst i USA. I forbindelse med 400-års jubiléet for Colmbus’ oppdagelse av Amerika, ble det arrangert en Verdensutstilling i Chicago i 1893, der land som ønsket det, kunne delta og tiltrekke seg verdens oppmerksomhet. I Norge var tanken først å delta med en stavkirke, men så dukket det opp forslag om å delta med selve Gokstadskipet. Da dette ikke var gjennomførbart, ble det foreslått å bygge en fullskala kopi av skipet og seile dette over til Amerika. Det er uklart hvem som fremsatte forslaget, men sjøfartsdirektør Magnus Andersen fra Larvik, har blitt tilskrevet æren. Etter funnet av Gokstadskipet, var oppmerksomheten for Leiv Eriksson og hans reise til Vinland stor i norsk-amerikanske kretser. Det hele endte med at det ble bygget en tro kopi av Gokstadskipet, som ble seilt over til Chicago i 1893.

 

Skipet ble bygget ved FMV i Sandefjord, og fikk navnet «Viking». Byggingen og reisen til USA ble finansierte ved innsamlinger. Stabelavløpningen fant sted i Sandefjord 4. februar 1893. Da lå det is og snø på fjorden, men det ble skåret råk ut fra beddingen. Denne dagen holdt alle forretninger i byen stengt, og det ble flagget over hele byen og fra alle skip på havna. Da skipet tok vannet, ble det amerikanske flagget heist i stavnen og det norske flagget akterut, skipet ble pyntet, og fikk til og med øyne av sølv i dragehodet. Fra Sandefjord gikk turen først til Kristiansand, der skipet tok inn proviant og utstyr, og deretter til Bergen. Langs hele kysten møtte folk fram for å hylle mannskapet, og på vei inn til Bergen ble skipet fulgt av et dampskip med sangkor om bord.

 

Deretter startet en 44 døgn lang reise over Atlanteren. Etter flere, fine dager med bleike, kom skipet 10. mai ut i storm vest for Shetland. Stormen varte flere døgn, men stilnet etter hvert av, og 13. juni kunne skipet seile inn til New York og ankre opp i Long Island Sound. Deretter gikk turen opp Hudsonfloden, Eriekanalen og over «sjøene». Nysgjerrigheten og begeistringen var stor over alt, og i Chicago ble skipet møtt av salutt og rop fra en hel flåte av flaggsmykkede marine- og handelsfartøyer. Skipet ble også tatt imot av presidenten for verdensutstillingen og ledende personer i byen. Knapt noen andre nasjoner fikk større oppmerksomhet, men så var også den ærefulle delen av historien slutt. Skipet ble etter hvert plassert i et utstillingsskur i Lincoln’s Park i Chicago, der det ble glemt og forfalt. Først i «våre dager» har spørsmålet om restaurering og «hjembringelse» til Norge og Sandefjord kommet opp.

 

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Olstad, Finn: Sandefjords Historie, bind II, 1979: lofotr.no/vikingskip/; Vestfoldmuseene

   
https://www.sandefjordshistorie.no