Til Gjekstad regnes flere mindre områder mellom Helgerødveien, Østerøyveien og Lahelle-veien, bl.a. Heimdal, Kastet, Skaustua, Gjekstadåsen, Vestre og Østre Gjekstad, Vestad og Østre Rød. Som ellers i gamle Sandar er mange stedsnavn av gammel opprinnelse, ofte fra norrøn tid og/eller avledning av gamle personnavn. Navnet Gjekstad «stammer» f.eks. fra
mannsnavnet Geir, Heimdal er hentet fra norrøn mytologi, der guden Heimdal skulle blåse i gjallarhorn før Ragnarok, mens forstavelsen Ve i Vestad står for et fredshelliget sted.
Gårdene på Gjekstad følger i store trekk samme historiske utvikling som ellers i Sandar; fra selveierbruk i gammel tid, via kirkegods etter kristningen av landet og adels- og byborgergods etter reformasjonen, før de igjen ble selveierbruk etter at adelen ble avskaffet som følge av Grunnloven av 1814 og Adelsloven av 1821.
Gårdene på Gjekstad følger i store trekk samme historiske utvikling som ellers i Sandar; fra selveierbruk i gammel tid, via kirkegods etter kristningen av landet og adels- og byborgergods etter reformasjonen, før de igjen ble selveierbruk etter at adelen ble avskaffet som følge av Grunnloven av 1814 og Adelsloven av 1821.
Vestre Gjekstad, mellom Helgerødveien og Gjekstadveien, var på 1300-tallet delt i to bruk; det største var bondegods, det minste lå under Sandar kirke. Så ble gården i tur og orden adelsgods og byborgergods, fram til en bonde fikk kjøpt gården som selveierbruk i 1710. Gården besto så av ett bruk fram til 1758, da den ble delt i 4. Senere ble disse brukene delt opp videre, mange til boligeiendommer, mens andre ble lagt inn under andre gårder.
Østre Gjekstad, sør for Lahelleveien, ved Sjuvenga, tilhørte midt på 1500-tallet Åsrum-ætten i Hedrum. I 1690 gikk gården over til Klaus Røyeng på Hjertnes, og så til byborger Hans Amundsen på Øvre Gokstad (jfr. Hans Amundsens gate), før brukeren på gården ble selveier. Han solgte imidlertid gården videre til greven i Larvik, hvoretter Treschow overtok gården, fram til den ble solgt til brukerne i tiden 1836-1850, og ble delt i 3 selveierbruk. Etter hvert ble disse brukene stykket opp i mange mindre bruk og bolig-eiendommer, flere av dem til skuteredere, sjøfolk og arbeidere på verftene i Lahelle. Blant eierne av «nye» bruk nevner vi bl.a. Sigvald S. Myhre og hans bror Carl Sølversen, som begge var engasjert i Østlandske Bygn. Art. Kompani i Sandefjord, og Oskar Kristiansen somkort tid etter 2. verdenskrig etablerte Gjekstad gartneri på den ene eiendommen. I 1979 overtok kommunen den siste eiendommen, og i 1981 ble gartneriet nedlagt.
Østre Rød, mellom Blåstein og Gjekstad, var kirkegods under Tjølling fra 1364, senere under Laurentiuskirken i Tønsberg. Eiendommen ble så overført til «Kongen» rundt 1625. I 1678 ble greven i Larvik eier, så Treschow fra 1835, før bøndene som bygslet gården, kjøpte den i tiden 1846-1870, og gården ble selveiergods. Først på 1700-tallet ble gården delt i to, senere fulgte oppstykking i flere gårdparter og boligeiendommer. Blant eierne nevner vi bl.a. Samuel Røed, en sentral kommunalpolitiker på slutten av 1900-tallet, og Asbjørn Syljuberg Rød, som overtok den største av gårdene i 1947.
Vestad mellom Vestadåsen og nordre Lahelle, var bondegods på 1500-tallet, gikk så over til borgermester Anders Madsen i Tønsberg og deretter til greven i Larvik i 1726, før brukeren overtok gården som selveierbruk i 1850. Midt på 1860-tallet begynte oppstykking av gården, og i 1957 var det 57 bruksnummer her, mange av dem eneboliger langs nordre del av Lahelleveien. Senere har oppdelingen fortsatt.
I vikingtiden kunne en seile «den indre leden» mellom Larvik og Tønsberg. I Sandefjord gikk denne leden fra indre havn via Heimdal og videre ut i Mefjorden. Så sent som på 1700-tallet, kunne en ro med en liten båt inn til Heimdal og ut i Mefjorden.
Haslebekken , som starter på Botten, får tilsig fra Åbol, Hasle, Sverdstad og Gokstad, og munner ut i Mefjorden ved Kastet. På begge sider av Haslebekkens nedre løp ligger nå et industriområde, mens det litt lenger «ute» ligger flere boligfelter, fra slutten av 1970-tallet og «utover». På stranden ved Kastet lå det tidligere en husmannsplass under Nedre Gokstad.
I Sandar var det fram til rundt 1860 omgangsskoler, der undervisningen gikk på rundgang
mellom storgårdene, og varte 9 uker i året. I seilskutetida ble det bygget mange boliger i Gjekstad-området, bl.a. til skuteredere, sjøfolk og arbeidere på skuteverftene i Lahelle. Dermed økte også antall barn. Etter at Stortinget vedtok at undervisningen skulle foregå ved faste skolehus, ble derfor Gjekstad skole ved Blåsteinveien bygget, tidlig på 1870-tallet.
Skolen ble bygget i én etasje, men måtte midt på 1890-tallet utvides med en etasje til, pga. økt elevtall. I 2. etasje ble det bl.a. plass til sløydrom og en liten lærerleilighet. På det meste hadde skolen 109 elver, i 1894. Vel 10 år senere ble skolen lagt ned i 1906 og solgt for 2.000 kroner. Dette skyldtes at gamle Slenes skole brant i 1905. Sandar kommune valgte da å bygge ny skole på Helgerød, og inkludere den østre delen av Gjekstad i nye Helgerød skolekrets, mens vestre del av Gjekstad gikk til Breili skole, som ble tatt i bruk i 1902.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980 og bind III, 1985; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Akselsen, Olaf og Møller, Vilhelm: Sandefjord sett fra luften, 1980; Rove, Harry: Lahelle i Sandefjord, Kulturminner, Sandar Historielag, 2021.