Freberg ligger ved Helgerødveien, mellom Kjerkehaugen og Blåstein. Navnet var opprinnelig
«Frøjuberg», der første del refererer til den norrøne gudinnen Frøya, som betyr herskerinne eller frue. Hun var den vakreste av de kvinnelige gudene, gudinne for kjærlighet, og hun kjørte ei kjerre trukket av to katter. Freberg betyr altså Frøyas berg. På 1300-tallet het gården her «Frøybergholm» eller «Frøyberg», som på 1500-tallet ble til Freberg.
Frøya ble også kalt «Himmel-dronningen», og åsen Dronninga nord for Helgerødveien, er selve «Freberget», eller Frøyas berg.
Frøya ble også kalt «Himmel-dronningen», og åsen Dronninga nord for Helgerødveien, er selve «Freberget», eller Frøyas berg. Åsen er 50 meter høy, 500 meter lang og 200 meter bred, og er kløyvd i to av ei nord-sør-gående glove. Fra toppen er det god utsikt til alle kanter. I skal det ha ligget en bygdeborg her. Åsen kan bare bestiges fra sør, ellers er den stupbratt på alle kanter. Dermed kunne lokalbefolkningen samles her for å forsvare seg mot angripere. Det er også funnet en grav fra bronsealderen (ca. 1700-500 f.Kr.) her, og i skråningen mot sør ligger en stor, flat steinblokk, som historikerne mener er en blotstein, en stein der bygdefolk blotet/ ofret til gudinnen Frøya og hennes bror Frøy. De mener også at denne blotsteinen er opphav til navnet Blotsein, i våre dager Blåstein.
Kjerkehaugen er bakketoppen mellom Gokstadhaugen og Freberg. Et sagn vil ha det til at folk i gammel tid begynte å bygge en kirke her på dagen, men at underjordiske rev den ned om natten. Mer sannsynlig er vel nyere fortellinger om at folk langt utefra i østbygda, på vei til kirke med hest og kjerre, tok en hvil her før de dro videre inn mot byen.
Båsmyr sørøst for Kjerkehaugen ligger 8 meter over havets nivå, og er en del av en øst/vest-senkning som i gammel tid var en vannvei, en kanal, mellom Mefjorden og Lahellefjorden.
Navnet er avledet av ordet «båt». Det skuldes nok av Østerøya sør for Freberg den gang var ei øy og at folk måtte ta seg over kanalen med båt. Under utgravinger her på 1950-tallet, fant Oldsaksamlingen rester etter ei gammel bru. Den skal ha vært ca. 40 meter lang og 3 meter bred, og antas å stamme fra slutten av bronsealderen eller overgangen til jernalder, dvs. en gang rundt 500 f.Kr.
Freberg-gården ble allerede i 1318 delt i to, Freberg Vestre og Østre. Den gang var gårdene eid av kirken, som disponerte dem fram til rundt 1840, da brukerne fikk kjøpt gårdene og ble selveiere. Gårdbruker Ole Nielsen Gokstad kjøpte da Freberg Vestre, men allerede i 1840 overlot enken, Karen Marie, gården til sin sønn skipsreder A.C. Gogstad (1830-1919). Han utvidet senere eiendommen og bygde i 1867 et nytt, stort våningshus, med vinkelbygning, tårn og en arkitektur som skilte seg ut fra andre gårder. I 1932 var dette Sandars største enebolig, med 16 større værelser, kjøkken og 7 store husholdningskjellere. A. C. Gogstad hadde 12 seilskuter og var dessuten medeier i andre rederier. Han var også aktiv i lokal-politikken, satt i herredsstyret, var overformynder og medlem av skolekommisjonen. Han var også den første formann i Sandar Sparebanks direksjon og formann i bankens forstanderskap. I 1902 ble gården overtatt av Døveskolen på Freberg, en egen jordbruksskole for døve, etablert av læreren Eyvind Boyesen. På den tiden var det vanskelig for døve å få jobb, og mange ble gående ledig etter grunnskole og konfirmasjon. Skolen var 2-årig, hadde elver fra hele landete, ble en foregangsskole for døve, og fikk derfor statsbidrag til friplasser. Banker o.a. institusjoner bidro også til driften. I tillegg ble det etablert en egen «støtteforening», som hjalp til med å sikre driften økonomisk. I 1924 måtte Boyesen likevel avvikle driften, fordi statsstøtten opphørte. Etter en auksjon overtok så hvalfangstbestyrer A.C. Hansen gården, som senere ble solgt til Gullik Huseby og deretter, i 1977, til Hans Huseby.
Skutereder Jacob Christophersen (1816 – 1891) kjøpte i 1844 Freberg Østre av sin svigermor. Han var født i Lardal og fikk jobb som gårdsgutt hos Ole Nilsen Gogstad på Gokstad Vestre i 1816. Her møtte han skipsredermiljøet, og ville selv bli skutereder. Han greide å spare noen skilling og fikk i tillegg låne penger av Gogstad, slik at han kunne bygge skonnerten «Prøven» sammen med ham. Det var vanskelig å få plass på skipsbyggeriene i Lahelle, så han bygde sin egen bedding på Katteskjæret utenfor Lahelle. Skuta seilte inn gode inntekter, slik at han fikk penger til å fortsette som reder. Han kjøpte et areal i Nordre Lahelle, etablerte sitt eget skuteverft, og bygde flere skuter der, dels alene og dels sammen med andre, bl.a. storbonden Even A. Haughem og skutereder Hans Olsen Gogstad. Materialer hentet han fra skogsområder han kjøpte i Kodal. Etter hvert vokste virksomheten og han fikk mange folk i arbeid, både på land og til sjøs. Han kjøpte også skuter i utlandet, bl.a. i Tyskland og England. En av disse var barken Hamburg på 647 tonn, som i 1887 grunnstøte på Fornet og endte sine dager inne i Årøbukta, i den kanalen som nå kalles Hamburgkilen. Christophersen var også en pioner i selfangst i Norishavet. Allerede i 1858 bygde han, sammen med A. C. Gokstad, selfangeren «Stærkodder», som drev fangst i ishavet til 1874. Christophersen ble storbonde, reder og Sandars rikeste mann. Han utviklet også våningshuset på gården Freberg Østre til et herskapshus, med 2 etasjer og 12 værelser, foruten kjøkken og entreer. På gården hadde han både budeie, gårdsgutt, husholderske, kokkepike, stuepike, husjomfru og visergutt. Han var også en sentral kommunalpolitiker, og satt i herredsstyret, formannskapet og overfor-mynderiet i mange år. Han var også en av stifterne av Sandar Sparebank i 1861, var med i bankens direksjon i 9 år og satt i bankens forstanderskap til han døde. Han opprettet også et legat for trengende, og ga flere gaver til kirkelige formål og misjonsforeninger. Da han døde i 1889, ble han lignet for en formue på bortimot en halv million kroner; i dagens kroneverdi (2025) opp imot en halv milliard. Rederivirksomheten gikk videre i familien, som forble «trofaste» mot seilskutene. Mot århundreskiftet ble imidlertid «markedet» fullstendig overtatt av dampskipene. Etter Christophersens død gikk gården over til adoptivsønnen Abraham Jacobsen, identisk med skipsreder A. J. Freberg. Senere, i 1905, ble eiendommen solgt til søsknene Andrea og Knut Aarhus, som i 1907 startet Jenteskolen på Freberg på gården, der unge jenter lærte husflid og matlaging. På sommeren drev eierne også pensjonat for sommer-gjester, med inntil 30 gjester. Denne virksomheten opphørte da eierne solgte gården i 1913. I 1915 brant gården ned, og i 1924 overtok skipsfører A.C. Hansen gården, som deretter gikk videre i hans families eie.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980 og bind III, 1985; Wasberg, Gunnar: Sandar Bygdebok, 1968; Olstad, Finn: Sandefjords Historie, bind I, 1995; Rove, Harry: Lahelle i Sandefjord, Kulturminner, Sandar Historielag, 2021.