Østre Nes omfatter områdene ved Nesveien, som går fra Bergan til Nes ved Årøveien, selve neset, dvs. den halvøya som fra gammelt av har vært kalt Revebåsen eller Revebåsåsen, hele Solløkkaområdet og Oksås. I tillegg hører både Katteskjær, Rauern og Søndre Furuholmen til Østre Nes. Ne-veien er for øvrig nevnt i «Militaristisk Beskrivelse» fra 1805, der det heter at veien var så smal at bare to mann kunne marsjere ved siden av hverandre, knapt nok det. I 1866 ble så veien bygget ut for ferdsel med kjerre, med en kjørebredde på 3,5 meter i 1915.
Navnet Revebåsen kan ha opphav i at glover og urer ga gode gjemmesteder for rever.
På 1500-tallet og utover var gården Østre Nes selveierbruk, men ble kjøpt av byborgere først på 1600-tallet. I 1659 ble gården delt i to, og fra først på 1700-tallet i 4 bruk. I 1692 solgte borgermester Anders Madsens datter gården til greven i Larvik, og gården var senere både greve- og Treschow-gods fra 1839 til 1855, før den igjen ble kjøpt av bøndene.
På Neslandet mellom Solløkka og Kloppløkk-kilen var det fram til først i 1930-årene bare 4 hytter, men etter 1945 ble området i åsene sør for Nesgårdene utparsellert som hytteområde, og hyttene ble liggende tett, nesten som en «ferieby».
Vi nevner også at da Framnæs mek. Verksted skulle bygge en kopi av Gokstadskipet i 1892, var det viktig å benytte samme type materialer som i det opprinnelige skipet. Det var svært vanskelig å finne materiale til mastefisk, men man fant til slutt et passende tre på Østre Nes. Dette treet var rundt 300 år gammelt, og stammen var 5 meter høy og målte 1 ½ meter i diameter ved roten. Treet var 14 meter høyt og krona hadde et tverrmål på ca. 16 meter. Det tok fire mann 3 dager å kviste stammen og hogge den til så den kunne fraktes til verkstedet.
Oksås ligger mellom Helgerød, Bergan, Slenes og Hønnerød, rett nord for Helgerød idretts-park, og er godt synlig både fra Alonsokrysset og fra Helgerød skole. Navnet Oksås stammer sannsynligvis fra navnet Ufsås, av ufs som betyr høy fjellskrent. Selve kollen er 67 m høy. Mot sør, øst og vest er åsen steil og bratt, og kan bare bestiges fra nord. Mot nordøst er hellingen slakere ned mot et pass mellom Oksås og Slenesåsen. På toppen finnes en syd-nordgående kolle med kupert toppflate, og rester etter et myrsøkk, som nok er et tilgrodd vannhull. Fra toppen er det fantastisk utsikt mot Tønsbergfjorden i øst og Lahellefjorden i sør. Her finner vi store steinrøyser, som er rester etter en gammel bygdeborg. De som den gang bodde i området, måtte søke tilflukt for omstreifende røverflokker, og da var åsen et sted de kunne søke tilflukt og ta med husdyr og forråd. De bygde forsvarsmurer av stein over skråningen mot nord, og det var vanskelig for angripere å komme opp mot murene, der forsvarerne hadde forskanset seg og kunne stanse dem med å kaste stein og skyte med pil og bue. På nordsiden finner vi en 30 meter lang steinmur, der steinene delvis har rast ut eller har veltet nedover. Mot øst er det en smal glove, som har fungert som «port» i muren.
Solløkkaområdet ved Årøveien, mot Lahellefjorden, tilhørte i sin tid gården Østre Nes. Den 70 meter lange badestranda med store gressvoller, fjellknatter og kafé med dansegulv virket som en magnet på ungdom i mellomkrigsårene. Da freden kom i 1945, trodde mange at Solløkkas popularitet ville avta, men sommer etter sommer var plassen fylt med hvite spisstelt. I tillegg var Solløkkadagene med kjente artister et trekkplaster, med avholdslaget «Vennskap» som arrangør. I 1957 mente imidlertid avholdslaget at kafélokalene ikke lenger var egnet til møtevirksomhet vinterstid. Samtidig ga flere somre med dårlig vær svikt i inn-tektene for laget, og dermed ble stedet solgt til Metodistkirkens Ungdomsforbund i 1958. Deretter drev forbundet stedet under navnet Metodistkirkens Kurs og Leirsted, fram til 2009. Da ble leirstedet solgt på ny, denne gangen til en eiendomsutvikler, som rev det meste av den gamle bebyggelsen. I dag (2024) finnes det boliger her, i tillegg til badestrand og båthavn.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Berg; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010.
-
Framhuset på gården Østre Nes sett fra nordvest. Navnet Østre Nes har sammenheng med gårdens plassering på et nes ved/i Lahellefjorden. Østre Nes var en stor eiendom. Den omfattet ikke bare neset, der hyttebyen på Østre Nes nå ligger, men også Solløkka-området fram til Rovebekken, og områdene nordenfor, begrenset av bekken og Oksås i nord, og Slenes sørvest og sør.
På 1500-tallet og utover var gården Østre Nes selveierbruk, men ble kjøpt av byborgere først på 1600-tallet. I 1659 ble gården delt i to, og fra først på 1700-tallet i 4 bruk. I 1692 solgte borgermester Anders Madsens datter gården til greven i Larvik, og gården var senere både greve- og Treschow-gods fra 1839 til 1855, før den igjen ble kjøpt av bøndene.
Foto: Tollnes, Roar
År: 1954
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Solløkka ved Årøveien, mot Lahellefjorden, tilhørte i sin tid gården Østre Nes. På bildet ser vi Solløkka leirsted nederst til høyre, og Helgerød Idrettslagsanlegg og klubbhus helt øverst til høyre. Veien til venstre er Solløkka-svingen, mens veien til høyre er Solløkka-stien, mellom disse ser vi Solløkka-sletta.
Foto: Akselsen, Olaf
År: 1977
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Flyfoto tatt over Lahellefjorden mot Solløkka-området. Midt i bildet ser vi Solløkka badestrand, 70 meter lang. Med store gressvoller, fjellknatter og kafé med dansegulv som en magnet på ungdom i mellomkrigsårene. Etter krigen ble plassen år etter år fylt plassen opp med telt. I tillegg var Solløkkadagene med kjente artister et trekk-plaster. Senere førte flere somre med dårlig vær til sviktende inntekter, og kaféen ble etter hvert uegnet som møtelokale på vinteren. Derfor ble stedet i 1958 solgt til Metodistkirkens Ungdomsforbund, og drevet som kurs- og leirsted, fram til 2009. Da ble stedet igjen solgt, denne gang til en eiendomsutvikler, som rev det meste av bebyggelsen, for å gi plass for boliger, i tillegg til badestrand og båthavn.
År: 1955
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Badeliv på på Solløkka-stranda sannsynligvis på 1930-tallet. I bakgrunnen ser vi holmen Møyeren utenfor Skjellvika, og lenger ute i fjorden øygruppen Stauper.
I mellomkrigsårene var den 70 meter lange stranda, med gressvoller, fjellknatter, kafé og dansegulv svært populært som samlingssted for både familier og ungdom. Etter krigen ble virksomheten videreført, og sommer etter sommer ble plassen fylt opp med telt. De populære Solløkka-dagene med kjente artister, bidro også til populariteten.
År: Ca1930?
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Postkort fra Solløkka i mellomkrigsårene. I tillegg til en 70 meter lang badestrand, gjorde kafé, dansegulv og «Solløkka-dagene» med populære artister, stedet populært for både ungdom og familier. Etter krigen tok virksomheten seg opp igjen, ikke minst som teltplass, inntil stedet ble solgt til Metodistkirken i 1958, og deretter benyttet som kurs- og leirsted, fram til 2009.
År: Ca1930?
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Hovedbygget på Solløkka kurs- og leirsted på slutten av 1950-tallet.
Metodistkirkens Ungdomsforbund kjøpte Solløkka badestrand i 1958, og drev deretter stedet som kurs- og leirsted fram til 2009. Da ble virksomheten avviklet og stedet ble solgt til en eiendomsutvikler. Eiendomsutvikleren rev det meste av den gamle bebyggelsen, og i dag (2024) finnes det boliger her, i tillegg til badestrand og båthavn.
År: 1959
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Oksås (i bakgrunnen, midt i bildet) ligger mellom Helgerød, Bergan og Hønnerød, rett nord for Helgerød idretts-park, og er godt synlig fra Alonsokrysset. Navnet stammer sannsynligvis fra navnet Ufsås, dvs. høy fjellskrent. Den 67 meter høye åsen kan nemlig bare bestiges fra nord; mot sør, øst og vest er den steil og bratt. Toppen har en kupert flate i retning syd-nord.
År: Ca1970?
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Fra Oksås har en flott utsikt mot Lahellefjorden i sør. På toppen finnes store steinrøyser, som er rester etter en gammel bygdeborg, der de som bodde i området, kunne søke tilflukt for omstreifende røverflokker. Åsen er steil mot sør, øst og vest, og kan bare bestiges fra nord. Derfor bygde folket forsvarsmurer av stein over skråningen mot nord, der de kunne forskanse seg og stanse fienden med å kaste stein og skyte med pil og bue.
År: Ca2000?
Kilde: sandefjordshistorie.no
-
Fra Oksås har en flott utsikt også østover, mot Tønsbergfjorden. På toppen finnes store steinrøyser, som er rester etter en gammel bygdeborg, der de som bodde i området kunne søke tilflukt for omstreifende røverflokker. Ettersom åsen bare kan bestiges fra nord, var det på den siden de bygde en forsvarsmur av stein. Vi kan fortsatt se den 30 meter lang steinmuren, selv steinene delvis har rast ut eller har veltet nedover. På østsiden finnes også en smal glove, som nok har fungert som «port» i muren.
År: Ca2000?
Kilde: sandefjordshistorie.no
