FRA HELGERøD TIL SKRAVESTAD

Ulike funn forteller at det har vært bosetting i områdene i flere tusen år. Det er bl.a. funnet helleristninger på Skalleberg, som antas å stamme fra perioden mellom 2.000 og 5.000 år f.Kr., på Slenes er det gjort funn både fra eldre jernalder (ca. 500 f.Kr. – ca. 550 e. Kr.) og fra vikingtiden (ca. 800 – ca. 1.050 e. Kr.), mens det på Bergan er funnet gravhauger fra førkristen tid. Gårdene i området har i store trekk felles historie; de var opprinnelig eid av bøndene, men ble Kirkens eiendom i middelalderen. Deretter ble de overtatt av Kronen, dvs. Kongen, og ble så greve- og Treschowgods, fram brukerne (bøndene) overtok dem som selveierbruk utover på 1800-tallet etter at adelen ble avskaffet (jfr. Grunnloven av 1814).

Gården Slenes var kirkegods både før og etter reformasjonen, med Laurentiuskirken i Tønsberg som eier. I 1627 ble gården beslaglagt av Kronen (Kongen), og var deretter greve-gods fra 1678 fram til 1851, da Treschow solgte gården til bøndene som selveierbruk. Vi kjenner gården under ulike skriftformer tilbake fra1300-tallet, uten at opphavet til er klart.

Bergan østre var også kirkegods i middelalderen; bispestolen eide det meste, mens Maria-kirken i Tønsberg eide en mindre part. Etter reformasjonen overtok Maria-kirken hele gården, inntil den ble selveierbruk rundt 1840. Langt tilbake i tid het gården «Bergar», dvs. berg i flertall. I middelalderen, rundt år 1400, ble navnet «Bærghom», før det i noe nyere tid ble til Bergan.

Rove, mellom Råstad og Østre Bergan, var en ødegård i middelalderen, dvs. en gård som av ulike årsaker var blitt lagt øde, i Norge først og fremst pga./etter «Svartedauen» (1349-1350). På 1600-tallet var gården delt i to, Rove Nordre og Rove Søndre. På 1600-tallet var Rove Søndre delt i to bruk, sannsynligvis som underbruk for Skåren og Skalleberg. Begge bruk ble senere solgt og delt videre opp. Rove Nordre var kirkegods på 1500-tallet, og ble solgt til brukerne i 1856 og 1876. Rundt 1850 var det to gårder her, og begge ble stykket opp i småbruk før år 1900. Fra 1961 ble imidlertid det meste av Rove Nordre slått sammen til ett bruk.

Stokke prestebod eide gården Rønn etter reformasjonen, fram til Staten først overtok den, og deretter solgte den til brukerne som selveierbruk i perioden fra 1824 til 1855. Det var da 3 bruk her. Senere ble disse stykket opp og solgt, og i 1973 var det ikke mindre enn 33 bruk her, mange av dem hytter. Navnet Rønn ble i gammel tid (1575) skrevet «Rønn», som forteller at det her lå en rydning, dvs. en nyryddet gård.

Gården Skalleberg er nevnt i biskop Øystein Aslakssons jordebok, kalt «Rødeboken», skrevet rundt 1390. Da het gården «Skardabøle», sannsynligvis satt sammen av mannsnavnet Skard og bøle, som betyr bolig, altså Skards bolig, mens det senere navnet Skardaberg kan bety et berg med skar. I middelalderen ble gården delt i tre; Skalleberg nordre, midtre og søndre. På 1600-tallet besto Skalleberg nordre av to bruk. Det ene tilhørte lensherrene på Unneberg, Ove Gjedde og Nils Lange, det andre tilhørte Mariakirken i Tønsberg. Rundt 1690 ble begge selv-eierbruk. Skalleberg midtre tilhørte Mariakirken og Staten, fram til brukeren Simon Kjeldsen kjøpte gården som selveierbruk i 1848. Skalleberg søndre tilhørte i tur og orden Laurentius-kirken i Tønsberg, Kronen, dvs. Staten, de danske stattholderne i Norge Peder Griffenfeld og Ulrik Fredrik Gyldenløve, inntil denne gården også ble selveierbruk rundt 1840.

Omkring 1600 var gården Skåren delvis bondegods, men mer enn halve gården tilhørte lens-herre Ove Gjedde og deretter hans svigersønn Nils Lange. Senere gikk den ene parten over til borgermester Anders Madsen i Tønsberg. Fra 1692 var grevene eiere, fram til den ble selveierbruk i tiden fra 1848 til 1855, i 3 bruk der.  Senere ble gårdene solgt flere ganger. Tore Botne overtok den ene av gårdene i 1955. I gammel tid het gården Skorenn, av Skor som vel betyr skar i berg.

Bergan Landhandel var en av de første landhandlene i Sandar. Carl Anton Iversen etablerte den første landhandelen i området i 1876, på Rønn. Han var far-far til Ingvar Aker-Iversen som i «vår tid» (siste del av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet) drev interiørforretning i sentrum. Senere flyttet Iversen landhandelen til Østre Bergan. Med årene byttet butikken eier flere ganger, inntil Hjørdis og Peder Anker Jørgensen overtok på 1920-tallet og drev butikken i mer enn 40 år, fram til 1965, da Margit og Vidar Abrahamsen overtok. I dag (2024) er butikken for lengst lagt ned.

Det bør også nevnes at det midt på 1900-tallet lå en forretning på Rønn, Anton Timber AS, som solgte bl.a. motorsager og verneklær.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968