Elverhøy

Gården Elverhøy på østsiden av Helgerødveien, ned mot Lahellefjorden, er gammel; den er omtalt allerede i 1391. Da eide ridder Haakon Jonsson gården. En stund lå han i strid med folket på From om delemerker og vei til stranden; det var viktig å ha strandrett med båtfeste og adgang til fiske, fordi en måtte skaffe mat selv. Tvisten ble til slutt avgjort av lagmannen i Tunsberg, som bestemte at åsen ved Mønnerød og Vitafjell (Hølåsen) skulle være dele. På 1400- og 1500-tallet var eiendommen kirkegods under St. Stefans og Georgs hospital i Tønsberg, og ble så skjøtet over til Kongen i 1599, og ble krongods. Mot slutten av 1600-tallet ble gården lagt inn under Larvik Grevskap og benyttet av leilendinger, inntil leietakerne løste den inn i to bruk, og ble selveiende bønder fra 1830-1840. I 1880 ga daværende eier, A. Abrahamsen, gården navnet Elverhøy. Navnet er egentlig dansk; i dansk folketro var Elverhøy haugen der alvene bodde. Senere solgte for øvrig Abrahamsen gården til en danske. Etter dette ble gården solgt videre flere ganger.

Hølåsen ligger tett ved Elverhøy, mellom Blåstein og Alonso-krysset. Åsen har tidligere blitt kalt både Vitafjell og Elverhøyåsen. Toppen ligger 39 meter over havet, og er ca. 100 meter bred i retning øst-vest og ca. 200 meter lang i retning nord-syd. På toppen ligger to jettegryter, som stammer fra den tida landskapet var dekket av is. Åsen er stupbratt mot øst, og umulig å klatre opp, men godt tilgjengelig for sør. Derfor var den velegnet for fjellfestning i vikingtida. På toppen lå det også en vete, dvs. en varde. Her stablet folk opp ved og stokker. Dersom det kom fiender inn fjorden, tente de fyr, for å varsle både bygdefolk og folk lenger unna om at det var fare på ferde. Lyset og røyken fra bålet på Vitafjell kunne ses langt til havs og innover i bygda. Her ligger også rester etter en grav fra bronsealderen, med ei steinrøys som nå er over-grodd med gress. En gang i tiden ble nok en lokal høvding gravlagt her. Flere hundre år senere fikk åsen navnet Hølåsen. Dette navnet har sammenheng med en liten husmannsplass som lå på sørsiden av åsen fra 1645 til utpå 1800-tallet. Plassen lå der Unnebergbekken renner ut i Lahellefjorden. En «høl» er en oppsamling av vann eller dam i en bekk, og her danner Unnebergbekken først «Hestedjupet» og så et større djup, «Hølen». Husmannsplassen het derfor «Hølen»; derav også navnet Hølåsen.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind II, 1980; Berg, Lorens: Sandeherred, en bygdebok, 1918; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Kulturminnesøk.no.