CHRISTEN LORENTZ SøRENSEN

Fra enkle kår, men med viktige slektsforbindelser

Christen Lorentz Sørensen ble født ca. 17771 i Sandefjord i enkle kår. Faren var matros Søren Lorentz Christensen som døde allerede ca. 1784. Moren var Maren Sophie Knudsdatter, som var fra Larvik, men slekten hadde forbindelser til Sandefjord. 

Maren Sophie Knudsdatter giftet seg på nytt i 1785 med smed Gjert Christiansen Reinert (1763-1799), og fikk flere barn i dette ekteskapet. Selv om Christen Lorentz Sørensen gjerne ville gå til sjøs som sin far, ble det nå i stedet læretid i stefarens smie.

Fra rundt 1790 og frem til Napoleonskrigene var det oppgangstider i Sandefjord med vekst i skipsfart og trelasthandel. Christen Lorentz Sørensen skulle snart være med på å utnytte oppgangen. I 1799 døde ste­faren. Ved folketellingen 1. februar 1801 bodde det 373 innbyggere i Sandefjord. Da var moren eier av smien samtidig som hun drev vertshus. Men det var Christen Lorentz som styrte smien. Han var mester­smed med fire drenger og svenner. Samme år skjedde det store forandringer i de private forholdene for både mor og sønn. Maren Sophie Knudsdatter giftet seg for tredje gang i august 1801 med Hans Rasmussen (1760-1818) av den såkalte los-slekten fra Natholmen3•

Christen Lorentz Sørensen giftet seg i september 1801 med Kirsten Margrethe Grøn (1780-1840). Hun var søster av den allsidige Hans Johannesen Grøn (1777-187 4), som igjen var besvogret med lokale størrelser som lensmann Thor Klaveness (1767-1854) og kjøpmann Ole Sørensen Melsom (1777-1837). Christen Lorentz Sørensen giftet seg i en lys plommefarvet mannsdrakt med forgylte metallknapper etter rokokko­moten fra 1770-årene. Et foto av drakten er gjengitt på s. 227 i Knut Hougen, Sandefjords historie bind 1 (Oslo 1928).

Sørensens datter Anne Hellevad Sørensen ble i 1834gift med den kjente portrettmaleren Peter Petersen (1794-1858), som malte en rekke portretter i Sandefjord på denne siden, blant annet av Sørensen-familien. Petersens far var maleren Frederik Petersen, som var kunstneren bak altertavlen i Sandar kirke. Anne Hellevad Sørensen døde i barselseng i 1835. Barnet døde også. Petersen flyttet da tilbake til Drammen. Sørensens eldste datter Anne Marie hadde i sitt ekteskap med kjøpmann Even Otto Rodskou blant annet en sønn, Søren Lorentz Rodskou (1837-1903), som vokste opp hos morfaren i Sandefjord og på Nordby. Dette barnebarnet ble utdannet som kunstmaler og oppholdt seg mye i Tyskland. Han ble imidlertid sinnssyk og døde på Gaustad uten at vi i dag kjenner noe av hans kunstneriske produksjon.

Tradisjonell næringsvirksomhet og gryende velstand

Christen Lorentz Sørensen var nå del av et omfattende nettverk i Sandefjord. Mot slutten av 1801 kjøpte han huset, der smien lå av sin nye stefar. Kanskje var det da han overtok smien etter moren.

I løpet av de neste årene bygget Sørensen seg opp til gryende velstand. Da sølvskatten ble utskrevet i 1816 var han både smed, handelsmann, vertshusholder og skipsreder. Det var bare fem i Sandefjord som ble skattlagt høyere, og blant dem var det kun Christopher Hvidt som skilte seg ut.

Krigsårene fra 1807-1814 og årene etterpå bragte store utfordringer for næringslivet. I særdeleshet ble trelasthandelen rammet. Den dansk-norske staten gikk bankerott i 1813, og pengevesenet var i uorden ved krigens slutt. Den nye norske staten, etter 1814, påla de næringsdrivende store skatter og avgifter, og førte i mange år en deflasjonspolitikk som rammet alle med gjeld. I løpet av noen år ble hele den gamle eliten i østlandsbyene utradert. Sandefjord ble ikke rammet like hardt, men de ledende menn fra før krigen slet tungt. Det var i denne vanskelige tiden at Christen Lorentz Sørensen bygget seg opp til velstand etter lokal målestokk, og han ble stedets største skatteyter.

En nyttig borger med dristige initiativer

Sandefjords omland var lite og hjemmemarkedet begrenset. I det hele tatt var de naturlige forutsetningene for næringsdrift beskjedne. Allsidighet, tålmodighet og arbeidsomhet var nøkkelen til fremgang. Christen Lorentz Sørensen var aktiv på stadig flere områder. De største mulighetene lå i skipsfarten. Sørensen ble reder for sin første skute i 1813, og utviklet rederiet gjennom resten av livet. I 1826 ble han sammen med Peder Søeberg eier av skipsverftet på Stub. Der bygde han også skuter for egen regning. Han skal også ha anlagt stedets første reperbane, en virksomhet som henger nært sammen med skipsbygging og rederi­virksomhet. Den første kjente repslageren i distriktet, Niels Christian Krømke, kom hit på 1830-tallet, og det er mulig han kom for å arbeide for Sørensen.

Etter hvert ble smien og vertshusvirksomheten avviklet, men Sørensen bygget ut handelsvirksomheten. Frem til 1829 var han høker - en kjøpmann med begrensede rettigheter. Senere hadde han borgerskap som handelsmann med alle rettigheter. Han drev blant annet trelasthandel, og satset på brenning av brennevin. Han var stedets største produsent av brennevin, og dette ga lenge store inntekter. Før virksom­heten opphørte i januar 1840 produserte han årlig 10 000 potter, som er omtrent det samme i liter. Det var en leder og fire daglønnede arbeidere ved brenneriet. Sørensen skal allerede under Napoleons-krigen ha dyrket poteter, og skal ha vært den første i Sandefjordsområdet som gjorde det. Det er nærliggende å anta at potetene ble brukt til brennevinsproduksjonen.

Sørensen satset også på ny næringsvirksomhet. Han produserte lenge teglstein i Solvang, og rundt 1830 startet han kornmøllen på Mølleråsen. Sørensen var også en av innbyderne til aksjetegning ved opprettel­sen av Sandefjord Bad. Sørensen tegnet seg for aksjer, og han er blant de personene som doktor Thaulow i sin bok fra 1855 takker for hjelp ved opprettelsen av Badet.

Mye av overskuddet fra næringsvirksomheten ble satt inn i eiendom. I tillegg til eiendommer i Sandefjord, kjøpte han og utviklet flere gårder i Sandar. Tidlig fikk han bygslet plassen Brekka under prestegården. I 1824 kjøpte han gården Fetja av sin senere svigerfar, Jonas Andersen. Sørensen ga den navnet Nordby. Han kjøpte blant annet den delen av Bugården som het Solvang (1831 ), Sørby (1836) og en part av Brønnum (1847).

Etter at Christen Lorentz Sørensens første kone, Kirsten Margrethe Grøn, døde i 1840, gav hennes mann 500 spesiedaler til opprettelse av Sandefjords første sykehus. I ekteskapet hadde hun født 13 barn, hvorav 5 var dødfødte. Ekteparet hadde også en fostersønn. Den eneste av sønnene som overlevde barneårene, døde også i 1840, samme året som moren og fostersønnen/fosterbroren. Av alle disse barna var det kun en datter som overlevde faren.

Christen Lorentz Sørensen ble mye brukt i offentlige verv i Sandefjord. Han var en tid kemner og medlem av stedets første reguleringskommisjon. Og i 1856, tre år før han døde, donerte han tomten til den senere Christopher Hvidts plass, som gave til byen.

Barna fra Nordby

Avslutningsvis må vi si noen ord om barna til Christen Lorentz og Inger Sørensen.

Den eldste var Kirsten Margrethe (1842-1932) som ble gift med kjøpmann, skipsreder og bankdirektør Fredrik Høst. 1 dag er han mest kjent for sine blyanttegninger fra det gamle Sandefjord. Kirsten Høst var i

mange år oldfrue ved Sandefjord Bad.

Den neste var Jonine Christians (1843-1940) som ble gift med sivilingeniør Harald Schreiner Frølich. Sammen gjorde ekteparet en stor innsats for husflidssaken i Norge.

Christen Lorentz Sørensen (1845-1931) var meget allsidig. Han var en tid gårdbruker og teglverksbestyrer i Sandefjord før han ble meieribestyrer og hvalfangstbestyrer. Til slutt kom han tilbake i Sandefjord som bankdirektør. Han var gift med Anna Aagaard.

Gerhard Johan Sørensen (1847-1916) var skipsfører. I 1880 var han en av grunnleggerne av -Haabst-, som var Sandefjords første selskap for moderne hvalfangst. Senere var han blant annet havnefogd i Vardø, fiskeriinspektør i Finnmark og sekretær i «Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning». I 1912 utga han en verdifull bok om hvalfangst.

Søren Anton Sørensen (1849-1910) var yngst. Han var teolog, skolebestyrer og lokalhistoriker med en sterk forkjærlighet for Sandefjord og omegn. Han utga en rekke lokalhistoriske skrifter, og startet i 1901 Sandefjord og Sandeherreds Fortidslag, som var Sandefjords første lokalhistoriske forening, se eget kultur­minne fra høsten 2006.

TORKEL FAGERLI