Odd Gleditsch var en av Sandefjords største og betydningsfulle bedriftseiere, som skapte arbeidsplasser som den dag i dag har stor betydning for byen.
Når historien om Gleditsch skal skrives må vi gå tilbake til 1910, det aret da unggutten Odd Gleditsch dro på hvalfangst i Sydishavet for første gang. Han var 15 år gammel da han mønstret på hvalkokeriet «Sobraon» av Sandefjord. Hvalfangstbestyreren, og dermed sjefen ombord, var hans egen far, Einar Gleditsch. Det føltes nok som en betryggelse, kanskje særlig for moren. Unge Gleditsch hadde i årevis vart den selvskrevne leder av kameratflokken i Sandefjord. Han var usedvanlig initiativrik og alltid full av påfunn og innfall som kanskje ikke alltid ble like godt tatt i mot av de voksne. Men intelligens, humor og charme var oppskriften, den gang som alltid senere.
Han forteller selv fra sin første tur til hvalfeltet:
«Sobraon» var egentlig en gammel trampbåt som var blitt ombygget med tanke på hvalfangst. Jeg var yngstemann ombord på den første turen sørover. «Sobraon» gikk inn i «Deception Bay» på Syd-Shetland. Vi hadde ikke hvalbåter, så vår oppgave var å overta hvalene etter at de andre kokeriene hadde flenset dem og tatt det beste. Jeg hadde jobben med å føre motorbåten som hentet skrottene og slepte dem til «Sobraon». Denne motorbåten gikk populært under navnet «Likvogna». Jeg hadde mye glede av denne baten. Stuerten og jeg brukte «Likvogna» til æ dra på selfangst i fritiden. Vi skjøt en del sel, det ga fin ekstrafortjeneste.
Jeg tjente 700 kroner på en sesong pa denne fangsten».
Alt på den første turen viste unge Gleditsch at han hadde talent som forretningsmann. På vei til feltet var «Sobraon» innom engelsk havn for bunkring. Der kjøpte han en hel del klokker og sigarer. Ekspedisjonene dro fra Sandefjord i oktober og kom hjem i mai. Julen ble feiret i Sydishavet. Gleditsch antok at det ville være marked for bade klokker og sigarer når julen nærmet seg. Han fikk rett og tjente sine første kroner som forretningsmann 16 år gammel.
Hvalfangsten ble en tøff skole for en ung gutt. Den andre sesongen mønstret han på en hvalbåt. Mannskapet bodde forut i baugen i en felles ruff - kun med stålplatene mellom seg og sjøen utenfor. Som yngstemann ombord var det ofte Gleditsch som hadde jobben med å hente maten akterut i byssa. Det kunne nok hende at det var mer sjøvann enn ertesuppe i bakken før han var tilbake i ruffen.
Gleditsch var også en pertentlig ung mann, opptatt av a være elegant kled. Før han reiste ut med hvalbåten fikk han sydd seg sjøstøvler av Iær. Dette var før gummistøvler var vanlig. Sjøstøvlene ble sydd etter mål - han ville at de skulle sitte godt- og de ble derfor ganske trange. Under første stormen over Biskaya ble støvlene selvfølgelig gjennomvåte, og dermed umulig å få av. Unge Gleditsch måtte sove med st¢vlene på. Først nærmere jul fikk han med god hjelp av sine kamerater dratt støvlene av. Da var det ikke stort igjen av sokkene ! Som sagt, en tøff skole for 16-åringen.
Etterhvert tok Gleditsch styrmannsskoleeksamen, forøvrig hans eneste formelle utdannelse utover middelskole. Men den var kanskje relevant også for en fremtidig, suksessfull mann. Han lærte å navigere, han lærte a ta ansvar og han lærte å behandle mennesker på en måte som oppmuntret til samarbeide selv om det var klart hvem som var sjefen. Slik måtte det være ombord i en liten hvalbat som skulle trosse elementenes kjempekrefter.
Den første verdenskrig medførte store fortjenestemuligheter for skipsredere i nøytrale Norge. Da Odd Gleditsch kom hjem i 1916 med 3.200 kroner i lomma var det jobbetid. Han oppdaget at hans yngre søster hadde tjent mer på aksjer på en uke enn han hadde tjent på en hel sesong som styrmann på en hvalbåt. En rask beslutning ble tatt. Han ble landkrabbe og startet en aksjemeglerforretning. Allerede året etter avviklet han denne og ble representant for en Oslomegler. Jobbetiden tok imidlertid en brå slutt. Det han hadde tjent, både på hvalfangst og som aksjemegler gikk tapt. Og mer enn det, han satt igjen med en ganske betydelig gjeld, men han hadde beholdt humøret og pågangsmotet.
Den 8. mai 1920 åpnet han en farvehandel og skipsrekvisitaforretning i Kongensgt. 6, i de samme lokaler hvor hans far og mor tidligere hadde drevet et glassmagasin. En mann og en dame ble ansatt til hjelp, men han matte gjøre all slags arbeide selv. Det var dårlig med penger og vanskelig å fa kreditt. Varene kjørte han rundt i en gammel Ford hvor han hadde tatt ut baksetet slik at det ble en slags varebil.
En stor del av omsetningen var skipsutstyr og skipsmaling. Alt det andre året fikk han store bestillinger fra hvalfangstselskapene.
Odd Gleditsch forteller her om sitt videre virke som forrettningsmann.
«Jeg var min egen selger, min egen reisende. Jeg brød meg ikke om å stå forretningen, måtte farte rundt. Det var på mange mater en strevsom tid, for jeg hadde fortsatt en masse gjeld fra aksjemeglertiden. Men optimist har jeg alltid vært»
Og optimisten fikk sin egen scene. Visesangeren og konferansieren Odd Gleditsch ga til fulle bevis for at han var et overskuddsmenneske med humor og charme. - Den rene Ernst Rolf ble det sagt om ham; Victor Bernau som drev det sagnomsuste revyteatret Chat Noir I Oslo forsøkte å få han som revyskuespiller. "Er du ikke gått konkurs enda, slik at du kan komme til oss?" Spurte Bernau flere ganger. Heldigvis - Odd Gleditsch falt aldri for fristelsen til å gå sceneveien: "Det var bare en adspredelse for meg, bare moro."
Fra boken om Jotuns historie ved Torstein Bryn.