Konsul Johan Rasmussen, født 1878 i Sandar. Utdannet som jurist som de fleste andre redere i denne tiden. Var også innom politikken og bekledde ordfører stillingen i Sandar, som den gang var egen kommune, i perioden 1920-29, Grunnla en rekke hvalfangst relaterte selskaper bl.a. A/S Rosshavet. I tillegg kontrollerte Johan Rasmussen AS Vestfold og AS Sydhavet.
I 1920 overtar Johan Rasmussen & Alex. Lange disposisjon av Hvalfangerselskapet Ocean A/S, grunnet sammenslutning med A/S Sandefjord Hvalfangerselskap for felles drift fra sistnevntes selskaps landstation på South Georgia.
I 1927 ble det norsk-engelske selskapet Bouvet Whaling Co dannet. Dette selskapets navn ble senere gjort om til The Viking Whaling Co da selskapet gikk med planer om å bygge et topp moderne hvalkokeri, og grunnet dårlig tilgang på kapital i Norge, måtte finansieringen ordnes i England. Sammen med medreder Torger Moe var Johan Rasmussen en betydlig person innen hvalfangsten på den tiden. De søkte hjelp hos Erling Dekke Næss i England for finansiering. Kokeriet fikk navnet VIKINGEN og var på ca 15.000 tdw. Skipet ble levert i september 1929 og registrert under britisk flagg.
Sandefjord mannen Johan Rasmussen var en av landets mest betydningsfulle personligheter innen hvalfangst på den tiden. Via et lite antall preferanceaksjer med stemmerett hadde han kontroll over selskapet. Selskapet eide 5 fangstbåter, samt kokeriet VIKINGEN på ca 13.000 brutto tonn. Videre hadde selskapet store aksjeposter i A/S Vestfold, A/S Rosshavet og A/S Sydhavet, som alle var disponert av Rasmussen gruppen.3 ganger tidligere har vi sett aksjebrev fra dette selskapet på auksjon
Sommeren 1928 kontaktet hvalfangspionerene Johan Rasmussen og Torger Moe finansmannen Erling Dekke Næss for å få hjelp til finansiere deres selskap Viking Whaling Company Ltd, da de planla å bygge en av verdens første hvalkokerier. Fartøyet VIKINGEN ble bygget som et tankskip, med fabrikkutstyret plassert på dekket. Slik kunne det fungere både som et fabrikkskip og et tankskip. VIKINGEN, med en dødvektstonnasje på 15.000 tonn ble levert i september 1929 og seilte direkte for sin første sesong som ble en stor suksess.
VIKINGEN var registrert i Storbritannia. Dette medførte problemer for de norske aksjonærer. Etter en del kreative løsninger ble Panamaselskapet Viking Corporation og VIKINGEN med sine hvalbåter solgt til selskapet i 1931. En av hensikt med selskapet Viking Whaling Company Ltd var både å drive hvalfangst, samt å kjøpe aksjer i andre norske hvalfangst selskaper. De hadde aksjer i AS Vestfold, AS Sydhavet og AS Rosshavet som alle var under kontroll av Johan Rasmussen & Co. I depresjonsårene i begynnelsen av trettiårene fikk rederiet problemer da eierne, A/S Vestfold ikke kunne betjene sin gjeld. Næss ble involvert i salget av det store kokeriet VESTFOLD, og A/S Vestfold ble reddet fra konkurs, etter at fl.k VESTFOLD ble solgt til et London basert selskap etter drahjelp fra Næss sine finanskontakter.
Sesongen 1937-38 ble så dårlig at Vestfolds ekspedisjon gikk med underskudd, og det ble bestemt at man skulle selge VIKINGEN. Det var kun en kjøper, og det var den tyske regjering. Den tyske regjering hadde ingen penger, så den eneste måte de kunne betale for seg var at selskapene som eide VIKINGEN var villige til å få betalt i et nybygg. Nybygget ble MT NORNESS på 14000 tdw, bygget ved Deutsche Werft i Hamburg. Dette skipet ble levert i mai 1939.
Siste sesongen for VESTFOLD ble 1939-40. VESTFOLD ble liggende som bunkersfartøy i Freetown inntil 1944 da det stakk til sjøs og ble senket av en tysk ubåt
Hensikten med å opprette Viking Whaling Company Ltd var ikke bare å drive et hvalkokeri men også å kjøpe akskjer i Norske hvalfangstselskaper. Det ble kjøpt aksjer i A/S Vestfold, A/S Sydhavet og A/S Rosshavet, alle kontrollert av Johan Rasmussen & Co. I tillegg til skip hadde disse selskapene en hvalstasjon på Sør-shetland. Inntektene var imponerende; for årene 1924-28 lå overskuddet på rundt 60% med det beste resultatet på 147% overskudd i forhold til kapital. Med depresjonsårene kollapset imidlertid prisene og i begynnelsen av tredveårene ble et antall hvalskip lagt opp og bransjen ble restrukturert. Næss var tett involvert i dette, spesielt i salget av det nye store hvalkokeriet Vestfold (21.800 tdw) til et nyetablert selskap i London, da A/S Vestfold ikke kunne betjene sin gjeld. Denne avtale ble muliggjort av Næss finanskontakter i London og reddet det norske selskapet fra konkurs.
Konsul Johan Rasmussen, født 1878 i Sandar. Utdannet som jurist som de fleste andre redere i denne tiden. Var også innom politikken og bekledde ordfører stillingen i Sandar, som den gang var egen kommune, i perioden 1920-29, Grunnla en rekke hvalfangst relaterte selskaper bl.a. A/S Rosshavet. I tillegg kontrollerte Johan Rasmussen AS Vestfold, AS Sydhavet.
Kilde: Wikipedia
-
Johan Rasmussen og frue har skjenket kirkeklokke til Eystein-kirken.
(Brev fra sogneprest Martin Hegdal)
Noe av en historisk dag var det på det sagnomsuste Dovrefjell søndag 6. oktober, da biskop, dr. theol. Kristian Schjelderup nedla grunnstenen til den enestående helligdom, E y s t e i n k i r k e n, nær den eldgamle kongevei og den historiske fjellstue på Hjerkinn.
Kong Olav skulle ha foretatt denne høytidelige handling. Men da han var forhindret, var Hamar-bispen bedt om å gjøre dette, og å overbringe Kongens varmeste hilsener og ønsker ved denne høytidelige anledning. Ved høymessetider lød kirkeklokkene utover det vide, vakre, frodelige høyfjellslandskap. Og biskopen foretok grunnstensnedleggelsen, assistert av generalmajor Aage Pran og i nærvær av en rekke innbudte, en avdeling på 60 mann fra det militære og en god del andre. Ved den etterfølgende lunsj på Hjerkinn fjellstue ble det holdt hele 14 taler..Det ble her redegjort for den storstilte kirkeplan og for innkomne gaver. Og det ble gitt uttrykk for den glede og de store forventninger som knytter seg til dette særegne kirkebygg.«Med det første vil det bli rettet henvendelse til en rekke av Dovrefjellets venner om bidrag — kvinner og menn som man vet har interesse for nasjonale fellesoppgaver» — uttalte sogneprest Ingvald S k a a-r e, den formann i komitéen for reisning av Eystein-kirken på Dovrefjell — til en avis for ti år siden.
At det ikke er for sterkt uttrykt å bruke betegnelsen en nasjonal fellesoppgave for reisningen av denne kirke, viser oppropet som kom i 1950, og som er underskrevet av: kirkestatsråd Moen. forfatterne Falkberget og Inge Krokann, fire fylkesmenn, biskopene i Hamar og Nidaros, professorene i kirkehistorie ved Universitetet og Menighetsfakultetet, en representant for Norges Statsbaner, generalsekretæren i Den Norske Turistforening m.fl.
Oppropet nevner at det i gammel tid har stått kirke ved Hjerkinn fjellstue, og at pilegrimer søkte stillhet og sjelene hvile her, videre at navnet Dovrefjell har vært uttrykk for det faste urokkelige, som også forener folk og bygdelag – slik som det som frem i Eidsvolls-mennenes «Enig og tro til Dovre faller!» — Dette betagende høyfjell har blitt inspirasjonskilde til noen av våre skjønneste naturskildringer og er elsket av fjellvandrere, som søker naturgleden og merker slektskapet med evigheten her. «Derfor er krysset ved Hjerkinn også idag en naturlig plass for en norsk høy fjells kirke». Til slutt nevnes at «tilfredsstillelsen av et kirkelig behov kan her forenes med reisningen av et minnesmerke over den konge som ville gjøre det trygt for folk som ferdes her i landet. — Vi oppfordrer derfor alle nordmenn til å gi sitt bidrag til reisningen av den kirke hvis navn vil bli: Eystein-kirken på Dovrefjell».
Det har dessverre ikke gått så glatt som en skulle vente med å få bidrag. Det er i første rekke høyfjellets få fastboende som har sluttet opp om denne landssak. Men foruten at det burde være selvsagt at det offentlige yter en vesentlig del her, bør «alle nordmenn» som har anledning, slutte opp om denne nasjonale fellesoppgave.
Og skal vi gjennomføre denne storartede kirkeplan, som ovennevnte opprops gj eve menn har gitt oss — og det må vi!— da må de forskjellig stortenkte formål som denne helligdom skal tjene, være bestemmende både for dens størrelse, såvel som dens utseende, innredning og utsmykning. Her må vi ikke være knuslete!Dovrefjells gudshus skal for det første dekke et kirkelig behov for stedets folk.
Dernest skal Eystein-kirken være et tilbedelsessted for fjellvandrere og andre naturelskere. Det fremholder oppropet særlig sterkt. Derfor er både Den Norske Turistforening og Norges Statsbaner med!
Så skal den være et minnesmerke over den konge som har ilagt seg stor fortjeneste ved sin byggende virksomhet både på det kirkelige og på samferdselens område. Og dette kongenavn knyttet til kirkehuset på Hjerkinn er det gitt et klart uttrykk for hvor stor vekt de har lagt på det her nevnte formål. Følgelig må reisningen av Eystein-kirken bli en nasjonalsak, som biskop Schjelderup sa under grunnstensnedleggelsen.
Endelig er Dovrefjells kirke tenkt å tjene som stevnekirke. Oppropet peker på stedets sentrale beliggenhet og at ferdselen over Dovrefjell er større enn over noe annet norsk fjellparti. Underskrifter av fire fylkesmenn (hvis embedsdistrikter strekker seg fra Nordmarka til Namdalen) taler for seg. Og så et lagelig sted med så vakre fredelige omgivelser i landets geografiske midtpunkt (der det forhåpentlig også snart blir nasjonalpark) vil, når vi får kirke der, sikkert bli et yndet møtested for landsomfattende sammenkomster, og kirkehuset også av den grunn bli noe av en nasjonalhelligdom!
Måtte ikke manglende midler ytterligere forsinke dette ypperlige nasjonalkirkelige tiltak, og den dag ikke være fjern da hele Norges høyfjellskirke kan innvies og tas i bruk! Det tegner godt at det allerede er kommet inn flere verdifulle gaver; Under lunsjen på Hjerkinn fjellstue overrakte således (ifølge referat i Lillehammer Tilskuer og Gudbrandsdalen) ordfører i Opdal to store sølv lysestaker og en stor sølv blomstervase. En amerikansk redaktør har tidligere gitt 1000 dollar. Men den mest storstilte gave er kirkeklokken som allerede er på stedet. Den ble plasert i et midlertidig stativ og brukt ved grunnstensnedleggelsen. Den er gitt av Berit og Johan Rasmussen i hvalfangst- og skipsfartsbyen Sandefjord.
Eystein-kirkens klokkeklang har altså allerede lydt utover det mektige Dovrefjell-heimen. Men ennu trengs bidrag for å få fullført denne helligdom i Norges hjerte.År: Ukjent
Kilde: sandefjordshistorie.no
