Ved bygging med jern og stål før sveisingens tid måtte deler av slike materialer festes til hverandre ved klinking.
Det ble da "lokket" (slått) hull, som skulle stemme overens med hverandre, i de to delene. Dersom det var avvik, måtte hullet i en av delene brotsjes opp (utvides). Deretter ble en passende nagle med hode i den ene enden glødet/varmet opp i en esse, tredd gjennom hullene og hamret til et hode på den andre siden. Naglene sto tett og ofte i flere parallelle rekker, slik at forbindelsen mellom delene ble sterk og så tett som mulig.
I tidligere tider ble dette utført med slegge og mothold, senere med lufthammer.
I tidligere tider ble dette utført med slegge og mothold, senere med lufthammer. Slikt arbeid medførte håndtering av svært varme nagler, mye støy og rystelser, som i mange tilfelle resulterte i yrkesskade.
Et klinkerlag besto av fire mann: klinker, motholder, varmer/naglegutt og langer. Klinkeren var sjefen. Han krevde disiplin og bestemte arbeidstempo. Alle måtte være på sin plass, når de satte igang.
Klinking var hardt arbeid og krevde god lagånd. Ved klinking på skrog kunne de dyktigste klare opptil 500 nagler på en dag. Verst var mothold i "tre raders søm" oppunder dekk.