Istrehågan ligger på grensen mellom Sandefjord og Larvik; grensen mellom de to kommunene går ved et steingjerde nord/nord-øst for/ved steinsettingene. Parkeringsplassen ligger i Sandefjord, mens hoveddelen av oldtidsminnet ligger i Larvik. Derfor begrenser vi tekstlig omtale og antall bilder fra området. For de som er interessert i mer informasjon og flere bilder, henviser vi til Vestfold og Telemark fylkeskommunes nettsider og Kulturminnesøk.no. Istrehågan ble for øvrig gravd ut mellom 1952-62, og deretter restaurert av Tjølling Historielag.
Gården Istre ligger i Tjølling, i Larvik kommune, og har fått navn etter bekken Istra, som renner sørover.
Gården Istre ligger i Tjølling, i Larvik kommune, og har fått navn etter bekken Istra, som renner sørover. Istre er en svært gammel gård som opp gjennom århundrene har avstått grunn til flere/mange andre gårder. Mellom Istre-gårdene ligger Vestad. Vé betyr hellig, og navnet Vestad betyr trolig «gården som er et hellig sted». Hågan betyr sannsynligvis hage eller haug. Dermed kan Istrehågan bety hagen eller haugen ved Istre eller Istra.
På Istrehågan finnes en rekke store, massive steiner, satt på høykant og i formasjoner. Steinsettingen her er blant de mest spektakulære og spesielle kulturminnene vi har i Vestfold, og et av de flotteste i Norge i sitt slag. I jernalderen var monumentene strategisk plassert oppe på høydedraget langs den gamle oldtidsveien fra Sandar, over Istre, til Tjodalyng og Tjølling kirke. Den delen av feltet som er mest kjent, er 5 steinsettinger og to skipssettinger. Skip er et viktig, forhistorisk symbol, som vi bl.a. kjenner fra eldre helleristninger (som på det kjente feltet på Haugen ved Furustad, som antas å stamme fra bronsealderen, dvs. 1.500 – 500 f. Kr.), og som vi kjenner fra vikingtidens store skip. Den største steinsettingen er 25 meter lang og består av 18 steiner, reist på høykant. I steinsettingene er det funnet brente beinrester fra mennesker. I tillegg er det funnet spillebrikker av bein, bjørneklør og skår av leirkar/ keramikk, som antas å være gaver de døde har fått med seg i graven. Sammen med gavene er det også funnet kull man kunne datere, og som viser seg å være lagt i jorda ca. 400-550 år etter Kristus, dvs. i folkevandringstiden. Lengst i nord/nordøst, og syd for og inntil steingjerdet som danner grensen mellom Larvik og Sandefjord finnes også en steinsetning, bestående av 6 steiner reist på høykant, ½-3/4 meter høye, med en avstand på 1,35-1,75 meter. Mellom disse steinene ligger en tett rekke av mindre rullestein. Området ble brukt som gravplass fra rundt 500 år f. Kr. til slutten av vikingtiden, rundt år 1.050. Steinsettingene forteller om fortidens religiøse forestillinger og ritualer, og menneskenes tanker om døden.
Kilde: Kulturhistorisk museum, Oslo; vtfk.no (Vestfold og Telemark fylkeskommune); Kulturminnesøk.no; wikipedia.org