HIMBERG

Kjøp og salg av gårder i områdene rundt/nær Himberg, har opp gjennom tiden foregått uten tanke på kommunegrenser. Mot slutten av 1900-tallet kunne eldre mennesker fortsatt fortelle at skolebarn fra Himberg og områder i Tjølling og Hedrum krysset hverandre på vei til og fra skolen, etter­som barn fra Auby gikk på skole i Tjølling, barn fra Haugen gikk på Rødbøl skole i Hedrum, og barn fra Himberg gikk på Furustad skole i Sandar.

Historiker, arkeolog og stedsnavn-gransker Oluf Rydh mente at Sandarfolk sannsynligvis har gitt området navn, og at «Him» betyr hjem. I så fall, er det være rimelig at navnet har blitt til etter at sognegrensene var innarbeidet i folks bevissthet, noe som først skjedde et godt stykke ut i kristen middelalder. Rydh fikk støtte av en annen stedsnavngransker, filo­logen og biblio­te­karen Albert Kjær. Han mente også at Sandarfolk sannsynligvis hadde gitt gårdene navnet Himberg, og at dette kunne bety det nærmeste berg, fordi «berget» her ligger inne i en annen bygd. Skriftformen har for øvrig endret seg over tid, fra Ehmberg i 1528 og Heim­berg i 1559 til dagens Himberg.

Områdene på begge sider av grensen mot Larvik (tidligere Tjølling kommune) er blant de områdene i Vestfold som er rikest på fornminner. Dette gjelder også Himberg-området. På gårdene her er det gjort betydelige gravfunn fra eldre og yngre jernalder. Det er bl.a. funnet flere gravhauger og røyser, som bl.a. inneholdt spinnehjul og leirkar, funn som antas å stamme fra eldre jernalder. I tillegg er det funnet en brann­grav fra vikingtiden, omgitt av steiner og en flat helle, som en tror kan ha dekket selve graven. Her er bl.a. funnet et en-egget sverd, en skjoldbue og flere ting av jern, bl.a. deler av en saks, et blad til en sigd, en fil og et høveljern.

Gårdene på Himberg antas da også å ha sin opprinnelse fra før kristen tid i Norge. Mange av gårdene i områdene rundt tilhørte i tidligere tider krongods, grevegods og adels­gods, eller de kirken, før de ble selveierbruk midt på 1800-tallet. Gårdene på Himberg var imidlertid selv­eier­gods fra gammelt av. Først på 1800-tallet var det fortsatt to gårder her, men så begynte oppdelingen. Tidlig på 1800-tallet ble den ene av gårdene delt opp, slik at den rundt 1840 var blitt til tre bruk. Den andre gården var rundt 1850 delt i to bruk, og i tillegg tre større parter som gikk til andre bruk. I 1865 var det 11 familier her, fordelt på 11 bruk. Rundt 1900 hadde eiendomsforholdene stort sett stabilisert seg, og i 1975 fantes 3 bruk i området.

Jåberg, Himberg og Furustad lå lenge ganske så isolert. Den eneste forbindelsen til byen og resten av Sandar, var veien over Kjellberg og Virik, men den var i svært dårlig forfatning. Der­for var også gjennomgangstrafikken liten, selv om det fantes en slags forbindelse til den gamle skyss-stasjonen på Amundrød ved Raveien. Da jernbanelinja og Jåberg stasjon kom i 1881, ble isolasjonen et stykke på vei brutt. Det fantes imidlertid ikke noen skikkelig for­bindelse fra stasjonen til Furustad og Himberg. Først tidlig på 1890-tallet ble denne vei­stumpen utbedret og noenlunde kjørbar. Etter hvert ble også veien over Virik utbedret, men dette arbeidet måtte deles over flere år, fordi arbeidet ble svært kostbart. I 1913 bestemte kommunen at bygdeveiene skulle åpnes for «automobil­ferdsel», bl.a. veien fra Sandefjord over Furustad til Himberg. Oppsitterne protesterte imidlertid og ba om å slippe biltrafikk. De argumenterte bl.a. med at det ikke hadde noen hensikt med biler, fordi strekningen Him­berg – Amundrød ved Raveien ikke var åpen for biltrafikk. I tillegg var hele veien fra byen til Furustad og Himberg alt for dårlig og smal. Men – biltrafikk ble det.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968.