Det 1.200 mål store Himberg-området har en helt spesiell beliggenhet. Ikke noe annet sted i Sandefjord er grensene mot nabokommunene så særegne som her. Så sent som i januar 2021 hadde Aftenposten et større oppslag om disse, med overskriften «Se på dette kartet. Det viser noe helt unikt i Kommune-Norge. En slags kommunesammenslåing snudd på hodet.» Himberggårdene ligger nemlig som en liten «øy» av Sandefjord inne i Larvik kommune, med Hedrum- og Tjølling-gårder på alle kanter. Det har flere ganger vært diskutert om ikke Himberg bør overføres til tidligere Tjølling kommune, nå Larvik, bl.a. i 1954 og i 1960, men også senere. Folk på Himberg har imidlertid protestert, og området tilhører fortsatt Sandefjord.
Kjøp og salg av gårder i områdene rundt/nær Himberg, har opp gjennom tiden foregått uten tanke på kommunegrenser.
Kjøp og salg av gårder i områdene rundt/nær Himberg, har opp gjennom tiden foregått uten tanke på kommunegrenser. Mot slutten av 1900-tallet kunne eldre mennesker fortsatt fortelle at skolebarn fra Himberg og områder i Tjølling og Hedrum krysset hverandre på vei til og fra skolen, ettersom barn fra Auby gikk på skole i Tjølling, barn fra Haugen gikk på Rødbøl skole i Hedrum, og barn fra Himberg gikk på Furustad skole i Sandar.
Historiker, arkeolog og stedsnavn-gransker Oluf Rydh mente at Sandarfolk sannsynligvis har gitt området navn, og at «Him» betyr hjem. I så fall, er det være rimelig at navnet har blitt til etter at sognegrensene var innarbeidet i folks bevissthet, noe som først skjedde et godt stykke ut i kristen middelalder. Rydh fikk støtte av en annen stedsnavngransker, filologen og bibliotekaren Albert Kjær. Han mente også at Sandarfolk sannsynligvis hadde gitt gårdene navnet Himberg, og at dette kunne bety det nærmeste berg, fordi «berget» her ligger inne i en annen bygd. Skriftformen har for øvrig endret seg over tid, fra Ehmberg i 1528 og Heimberg i 1559 til dagens Himberg.
Områdene på begge sider av grensen mot Larvik (tidligere Tjølling kommune) er blant de områdene i Vestfold som er rikest på fornminner. Dette gjelder også Himberg-området. På gårdene her er det gjort betydelige gravfunn fra eldre og yngre jernalder. Det er bl.a. funnet flere gravhauger og røyser, som bl.a. inneholdt spinnehjul og leirkar, funn som antas å stamme fra eldre jernalder. I tillegg er det funnet en branngrav fra vikingtiden, omgitt av steiner og en flat helle, som en tror kan ha dekket selve graven. Her er bl.a. funnet et en-egget sverd, en skjoldbue og flere ting av jern, bl.a. deler av en saks, et blad til en sigd, en fil og et høveljern.
Gårdene på Himberg antas da også å ha sin opprinnelse fra før kristen tid i Norge. Mange av gårdene i områdene rundt tilhørte i tidligere tider krongods, grevegods og adelsgods, eller de kirken, før de ble selveierbruk midt på 1800-tallet. Gårdene på Himberg var imidlertid selveiergods fra gammelt av. Først på 1800-tallet var det fortsatt to gårder her, men så begynte oppdelingen. Tidlig på 1800-tallet ble den ene av gårdene delt opp, slik at den rundt 1840 var blitt til tre bruk. Den andre gården var rundt 1850 delt i to bruk, og i tillegg tre større parter som gikk til andre bruk. I 1865 var det 11 familier her, fordelt på 11 bruk. Rundt 1900 hadde eiendomsforholdene stort sett stabilisert seg, og i 1975 fantes 3 bruk i området.
Jåberg, Himberg og Furustad lå lenge ganske så isolert. Den eneste forbindelsen til byen og resten av Sandar, var veien over Kjellberg og Virik, men den var i svært dårlig forfatning. Derfor var også gjennomgangstrafikken liten, selv om det fantes en slags forbindelse til den gamle skyss-stasjonen på Amundrød ved Raveien. Da jernbanelinja og Jåberg stasjon kom i 1881, ble isolasjonen et stykke på vei brutt. Det fantes imidlertid ikke noen skikkelig forbindelse fra stasjonen til Furustad og Himberg. Først tidlig på 1890-tallet ble denne veistumpen utbedret og noenlunde kjørbar. Etter hvert ble også veien over Virik utbedret, men dette arbeidet måtte deles over flere år, fordi arbeidet ble svært kostbart. I 1913 bestemte kommunen at bygdeveiene skulle åpnes for «automobilferdsel», bl.a. veien fra Sandefjord over Furustad til Himberg. Oppsitterne protesterte imidlertid og ba om å slippe biltrafikk. De argumenterte bl.a. med at det ikke hadde noen hensikt med biler, fordi strekningen Himberg – Amundrød ved Raveien ikke var åpen for biltrafikk. I tillegg var hele veien fra byen til Furustad og Himberg alt for dårlig og smal. Men – biltrafikk ble det.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968.