Furustad ligger, grovt sett, mellom Krokemoa/Bugården i nord, Larvik i sør og vest, og jernbanelinja i øst. Den eldste skrivemåten av navnet, fra 1341, var «Frighsstadum», og kan stamme fra navnet Fredrekr (Fredrik), brukt i Norge først i 1060. Senere er navnet skrevet på flere måter, til det på 1900-tallet ble først Furustad, så Førstad og så igjen Furustad.
En rekke fornminner viser at det har vært bosettinger i området langt tilbake i tid.
En rekke fornminner viser at det har vært bosettinger i området langt tilbake i tid. På Haugen finnes et de fineste helleristningsfeltene i Vestfold, som stammer fra bronsealderen (1.500 – 500 f. Kr.). Her er i alt 78 figurer hugget inn i berget; 28 skip, 37 skålgroper, 10 spiralfigurer, 1 sirkelfigur og 2 parallelle linjer, og i tillegg 1 menneskefigur. Skipsfigurene viser hvordan skip så ut i bronsealderen. I tillegg hadde de symbolsk kraft, fordi de utgjorde forbindelsen med landene syd for havet, der en fant gull, bronse og allierte i krig og fred. Skip var også knyttet til guddommer for sol og fruktbarhet, slik tilfellet var ved Middelhavet og i det nære Østen, og bøndene ville gjerne samarbeide med gudene for å få rike avlinger. Skålgropene var sannsynligvis også en del av fruktbarhetskulten; de ble fylt med symbolsk sæd, for å øke fruktbarheten i området. Spiralfigurene har hode og bein, og forestiller mennesker. Figurene var dekorasjoner, men spiralene kan også være skjold, slik at det er krigere vi ser. I tillegg er også gjort andre funn på Furustad, bl.a. av økser, sannsynligvis fra yngre steinalder, beltestein til å slå ild, og sigder av flint, brukt til å skjære korn. Vest for Haugen finnes også et kulturminne i form av rester etter ei bekkekvern, selv om denne er atskillig yngre.
Som de fleste områder i gamle Sandar, var også Furustad fra gammelt av et gårds- og landbruksområde. Mange av gårdene var i tidligere tider krongods, grevegods og adelsgods. F.eks. eide Treschow mange av gårdene fram til de ble solgt til selveierbruk mellom 1835 og 1875. Andre tilhørte kirken, til de ble overtatt som selveierbruk på samme tid. Noen gårder ble selveierbruk noe tidligere, flere av gårdene kan føre historien langt tilbake i tid, og flere har vært drevet av de samme slektene i århundrer. Antall gårder var lenge begrenset, f.eks. var det midt på 1800-tallet 15-20 bruk i området. Senere ble mange gårder delt, først i to bruk, senere i flere/mange, og mange er etter hvert lagt ned. Gårdene hadde behov for både nye landbruksredskaper og reparasjon av gamle, og på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokste det fram ikke mindre enn 3 smier på/ved Haugen. Rundt 1870 etablerte Hans Sørensen den første, som hadde opptil 5 ansatte pluss lærlinger. Her ble det produsert harver og ploger, som ble solgt rundt på Østlandet, og i tillegg reparert redskaper, inntil smia ble lagt ned rett før århundreskiftet. Den andre ble etablert av Søren Andreassen Haugen midt på 1890-tallet, etter at han første hadde gått i lære hos Hans Sørensen. Han produserte også harver og ploger, og hadde som mest 8 mann i arbeid, vinteren 1923. Rett før 2. verdenskrig, ble smia lagt ned. Den tredje smia tilhørte Mathias og Abraham Stange. Mathias hadde først gått i lære hos Andreassen Haugen, før han startet egen bedrift i 1906. Han produserte «Stangeplogen», som fikk ry for å være svært effektiv og allerede året etter ga ham medalje på en landbruksutstilling i Porsgrunn. I tillegg laget han andre redskaper, reparerte redskaper og skodde hester, som sto i lange rekker og ventet på tur.
Furustad, Jåberg og Himberg lå lenge ganske isolert. Den eneste veien til byen og resten av kommunen, var veien over Kjellberg og Virik, men den var i dårlig at den ble karakterisert som den dårligste veien i Sandar. Da veien omsider skulle utbedres, ble kostnadene så store at arbeidet måtte deles over flere år. Bøndene på Furustad innså imidlertid tidlig at det var viktig med fri ferdsel til den gamle Kongeveien på raet (Ravien), som i hundrevis av år hadde vært hovedferdselsåren mellom Oslo og Sørlandet, og ble brukt både av tilreisende til byen og av bønder med ærender i Larvik og Tønsberg. Derfor hadde bøndene fra gammelt av sikret seg teiger helt opp mot raet, og brukte en heller dårlig gårdsvei nordover til Elgesem, kalt Olleveien, etter ei olle øverst ved Raveien. Isolasjonen ble brutt da jernbanelinja sto ferdig i 1881, og det bygget stasjon på Jåberg. Det var imidlertid ingen skikkelig forbindelse fra stasjonen til Furustad; som det het i «Vestfold» i 1891: «Ingen Vei fører til Stasjonen». Det ble en langvarig diskusjon om den lille veistumpen, men den ble til slutt bygget, etter at kommunen og Sandar sparebank i 1892 bevilget hhv. 200 kr og 400 kr til veien, og private tegnet seg for 418 kr. I 1913 vedtok kommunen å åpne veien fra byen over Furustad til Himberg, for «automobilferdsel». Da ba oppsitterne om å få slippe biltrafikk, fordi veien var for dårlig og fordi ikke var åpnet på biltrafikk fra Himberg til Amundrød, men biler ble det. I 1896 åpnet Krokemoveien fra Bugården til Skolmerød, men denne fikk ikke noen stor betydning for folk på Furustad før Krokenveien ble åpnet i 1922. Da ble forbindelsen til Krokemoa, Lasken og Raveien bedre. Dermed forfalt også de gamle gårdsveiene fra Furustad til Raveien. Etter hvert økte så boligbyggingen på vestsiden av Krokemoveien, og flere av gårdene på Kroken ble delt opp atskillig flere bruksnummer, fra 20 rundt 1900 til ca. 120 først på 1970-tallet.
Med skoleloven av 1860 ble det satt en stopper for omgangsskolen. Nå skulle det være «faste» skolehus i kommunene, men fram til 1874 fantes fortsatt bare étt skolehus i Sandar, gamle Sande skole, nederst i Dølebakken. Mot slutten av 1800-tallet begynte imidlertid byggingen av nye skolehus. I første omgang kom tre nye bygg, ett av dem på Furustad. Her hadde det riktignok vært et skolehus fra midten av 1870-årene, men dette ble fort for lite og lite hensiktsmessig. Dermed ble det bygget ny skole, som sto ferdig i 1900. Midt på 1950-tallet ble det oppført et sidebygg med et lite rom for kroppsøving, men i 1989 ble skolen nedlagt, etter at Krokemoa skole sto ferdig, og «overtok» elevene fra Krokemoa og Furustad. I dag (2021) holder Furustad barnehage til her.
Det har alltid vært stor frivillig innsats i området. Et eksempel er avholdslagene, som sto sterkt fra 1880 og utover (se under Jåberg). Det samme gjelder kristent arbeid. I 1876 ble Furustad Kvinneforening stiftet, som en misjonsforening under Det norske Misjonsselskap. Lenge fantes det ikke noe eget lokale for religiøst arbeid, men i 1936 sto et nytt misjonshus ferdig, etter mye dugnad og stor giverglede. Bedehuset var i mange år sentrum for møtevirksomhet i området, men er nå solgt og benyttes til annen virksomhet. Etter første verdenskrig ble det startet et idrettslag, «Press» Furustad», som drev godt en stund, spesielt med fotball, men ble innstilt på 1930-tallet. Derimot eksisterer fortsatt Furustad Sanitetsforening, stiftet i 1927.
Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I og II, 1978 og 1980; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968; Østmo, Einar: Helleristningene på Haugen, Kulturminner, Sandar Historielag, 1997, wikipedia.org