I Dølebakken lå det i sin tid to husmannsplasser. Begge tilhørte Sandar prestegård, som den gang var en stor gård. Vilhelm Møller (Sandar, bind 2, 1980) forteller at det sann­synlig­vis var i alt 16 slike plasser under gården, men at tallet i 1801 var redusert til 13. Av disse lå 2 i Døle­bakken (Kirkeroa og Kottet), 2 i Åsen (Øvre og Nedre Brekka) og 2 på østsiden av Møller­åsen (Knatten og Pyntestuen). Innkjøringen til dagens Pyntestuen finner vi i Døle­bakken, men den gamle husmannsplassen lå i tilknytning til den gamle veien øst for Møller­åsen (se Breda­blikk Sverstad/Orelund).

Les mer

Kirkeroa var en gammel plass, halvveis oppe i og på vestsiden av Dølebaken, innunder Mattis­­­berget. Før veien opp Dølebakken ble anlagt i 1790-årene, gikk hovedveien til byen på øst­siden av Mølleråsen. Da var Pyntestuen stoppested for bønder på vei til og fra kirken, for å skifte klær og pynte seg; derav navnet Pyntestuen. Etter at veien i Dølebakken ble bygd, begynte bøndene i stedet å bruke Kirkeroa som «pyntestue». Først fra 1700-årene kjenner vi navn på de som bodde der, men den mest kjente er nok Mattis Hansen, ofte bare kalt Mattis. Han og familien holdt til på plassen i ca. 100 år, kanskje lenger. Mattis dukker først opp i Kirke­roas historie i 1837. Med tida fikk åsen navn etter ham, og ble hetende Mattisåsen eller Mattis­berget. Kona, Åse Marie, døde allerede i 1857, men Mattis giftet seg igjen i 1861, med Else Marie. Vi vet at Mattis var død i 1875, mens Else Marie sannsynligvis døde rett etter år­hundreskiftet. Johan Olsen, som ble født på Mølleråsen i 1868, kunne fortelle at Else Marie aldri ble kalt annet enn Marie Mattis. Foruten den lille stua, hadde hun et uthus med fjøs og ei ku. Hver dag gikk hun med ljå og slo gras til kua. Hun hadde 4 barn og slet med å skaffe familien daglig brød. Johan Olsen var den siste i den store gutteflokken på Mølleråsen. Da han gikk ned Dølebakken med skipssekken for å reise til sjøs, sto Marie Mattis ved grinda for å ta farvel. I 1957 gikk ut av familiens eie.

Kottet lå lenger oppe, på vestsiden av veien, inne i skogen, omtrent på høyde med dagens kryss Dølebakken/Frøyas vei. Johan Olsen, yngste sønn av mølleren på Mølleråsen, kunne for­telle at da han var smågutt, lå det to små stuer i Kottet. I den ene var det smie; der bodde Hans Kottet, født ca. 1820. Han hadde ei stue med litt jord, og tjente til daglige brød på et av skute­verftene ved fjorden. Kona, Berthe Sofie, var atskillig eldre enn ham. I den andre stua, som var mindre, bodde enken etter Simen Larsen, Anne Mærjæ Kottet, som hun ble kalt, med 4 barn. Hos henne var det ytterst små kår. Inne i stua sto en etasjeovn ut fra veggen; på den var det et koke­hull, og ved siden av ovnen lå en haug med kvist, fattigfolks brensel. Midt på gulvet var det en kjellerlem med løftering og under den en potetkjeller. Om høsten fikk fattig­folk lov å «pellæ etter» på potetåkrene. Kottet ble et kjent navn i Sandar. Det skyldtes først og fremst «Kottesmia», der bøndene i Sandar var innom og fikk skodd hestene sine når de var på bytur. Kottesmia var i drift til rundt 1920. En av de mest kjente smedene var Ole Olsen, og vi tar med en av annonsene hans (se bildene).

På kart fra 1878 kan vi se at det bare fantes tre bebygde tomter/plasser på vestsiden av Døle­bakken; gamle Sande skole, omtrent der Tingretten nå ligger, og de to husmannsplassene Kirke­roa og Kottet.

Kilde: Møller, Vilhelm: Sandar, bind 2, 1980; Tollnes, Roar L: Dølebakken, Kulturminner, Sandar Historielag, 1992.

   
https://www.sandefjordshistorie.no