I Sandar og Sandefjord fikk innbyggerne lenge vann fra oller og brønner. I byen var vannet i brønnene i Bjerg­gaten godt, men luktet og smakte svovel mange andre steder. I 1843 ble den første offentlige vannfor­syningen etablert. Da lot Christen L. Sørensen byen bruke hans «vann­cumme», som lå mellom Madam Melsoms hus (Storgata 20) og muren rundt Sandar kirkegård, mot at kom­munen tømret brønnen og be­talte leie. Brønnen ble mest brukt som vaskeplass for husmødre. Da det gamle jernbanesporet, Havne­sporet, ble anlagt i 1883, ble brønnen fylt igjen. I 1843 ble det også vedtatt å grave andre 3 brønner, kople dem sammen og føre vannet i ledning til hjørnet Torg­gata/Skolegata, der en vannpost ble etablert i 1853. Vann­posten ble imidlertid ingen suksess; mange klaget på vannet, og på sommeren var det ikke vann i posten. I 1860-årene ble så to eksperter engasjert for å vurdere et eget vann­verk for byen. Den ene foreslo å lage et vannreservoar ved å demme opp Mobekken et passende sted, den andre ville bruke Bugårdstjernet. Kommunen valgte det siste, men måtte grave ut tjernet før vannverket sto ferdig i 1876. Senere ble dammen utvidet både i 1893, 1899 og 1911. Tilsiget til dammen ble imidlertid for lite, så i 192 ble det anlagt et pumpeverk i Bø­bukta ved Goksjø. Her ble vann pumpet opp til raet gjennom en ledning av støpejern, og så ført i åpen bekk til Bugårdsdammen. Pumpeverket ble først drevet av en kullfyrt loko­mo­bil med dampkjele, men fra 1921 ble det drevet elektrisk, til den ble lagt ned i 1927.

I Sandar startet diskusjonen om eget vannverk i 1917. Det ble først inngått avtale med Sande­fjord om å kople noen hus nederst i Døle­bakken og på Hasle til deres ledningsnet¸ mer hadde ikke vannverket i Bugården kapasitet til. I 1926 vedtok derfor herredsstyret å anlegge et vann­verk for vann fra Goksjø, med pumpestasjon ved Klavenessbukta, pumpeledning til et reser­vo­­ar på Midtåsen og hovedledning videre til en del områder i kommunen. Anlegget sto ferdig i 1928, og to år senere inngikk Sandar og Sandefjord en samarbeidsavtale om vann­verket, eier­skap og levering av vann til begge kommuner. 

Vannverket ved Goksjø var et stort fremskritt, men verken kapasitet eller vannkvalitet var god. Befolkningen økte, flere husstander ble koplet til nettet, og anlegget måtte utvides flere ganger. Vannkvaliteten var for dårlig; vannet folk fikk i krana, var i perioder ikke til å drikke, flere kunne fortelle om heler «vaser» med mark i vannet, vann til bading som var så grått og grumsete at en ikke kunne se bunn i baljer, og i 1948 fortalte en familie at de hadde fått en 5 cm lang frosk i drikkevannet. Det hjalp nok litt da det gamle, åpne bassenget på Midtåsen i 1961 ble erstattet av den nye vann­tanken, på folkemunne kalt «Onkel Skrues binge», men mange kjørte likevel andre steder for å hente vann. Inn­byggerne måtte vente helt til 1968 før de fikk friskt, rent vann fra Farris i krana; samme år som Sandar og Sandefjord kommuner ble slått sammen. Det gamle vann­verket ved Goksjø fungerte fort­satt som reserveverk, til det ble sprengt i for­bind­else med en stor NATO-øvelse i 1982.

Kilde: Haugen, Knut: Sandefjords historie, 1932; Møller, Vilhelm: Sandar, bind 1, 1980; Berlien, Knut, Dyrhaug, Leiv, Vindal Christensen, Øivind: Sandefjords Historie – sett gjennom Sandefjords Blads spalter 1861-1983, bind 2, 1984; Flakstad, Arvid: Vestfold vannverks historie, Vestfold interkommunale vannverk, 2003, Vestfoldvann.no - https://vestfoldvann.no/wp-content/uploads/2016/08/Historie-VIV.pdf

   
https://www.sandefjordshistorie.no