Chr. Salvesen & Co,

Etter flere år som en av nord fangstens hovedaktører, vendte det skotsk-norske selskapet Chr. Salvesen & Co., Leith oppmerksomheten mot Syd-Georgia i 1907 og søkte de britiske koloni myndighetene om fangstkonsesjon og arealet for landstasjon, men fikk avslag selv om C.A. Larsens Buenos Aires registrerte selskap Argentina de Pesca (Grytviken) hadde fått offisiell lisens i 1906, og Sandefjord Hvalfangerselskap (Strømnes) og Tønsberg Hvalfangeri (Husvik Harbour) året etter - alle tre med fullverdige landstasjoner. I 1908 fikk Bryde & Dahl, Sandefjord lisens og bygde en mindre base på Godthul. Samme år fikk Kristiania selskapet Erling Lund & Co. lisens for Allardyce Harbour, dog uten å nyttiggjøre den.
          Imidlertid, i 1908 fikk Salvesen forespørsel fra kolonimyndighetene om å etablere hvalfangst på New Island, Falklandsøyene. Selskapet dannet sitt New Whaling Co. Ltd. og anla New Island stasjonen utstyrt med brukt materiell og prosessutstyr fra den nedlagte tyske Germania-stasjonen på Island. Lisens ble utstedt 25/1-1909.
          Senere i 1909 svingte The Colonial Office tvert om og ga Salvesen klarsignal til å etablere stasjonen Leith Harbour på nordsiden av Stromness Bay med tilhørende fangstkonsesjon for 2 hvalbåter. Ett av de gitte vilkår var at 100 % av hvalen skulle utnyttes. Samtidig oppnådde Salvesen sin Syd-Georgia konsesjon nr. 2 ved å overta Erling Lunds ubenyttede konsesjon. Som driftsselskap etablerte Salvesen The South Georgia Co. Ltd., (eid av Christian og hans tre sønner med en ¼ part hver), hvoretter Allardyce lisensen ble overført til Leith Harbour slik at 4 hvalbåter kunne benyttes på rasjonelt vis.
          Oppføringen av landstasjonen, tett innunder Mount Coronda, tok til straks transportskipene ankom den 13. september med teknisk utrustning fra H. Henriksens mek. Verksted i Tønsberg, samt bygningsmateriell. Under ledelse av bestyrer Henrik N. Henriksen kunne den etterlengtede stasjonen endelig bygges. Det første prosessutstyret besto av kjeler, presskoker, 36 kjøtt- og benkoker samt en guanofabrikk med 4 tørker. Med flenseplan, kaier, hvalbåtslipp og all bygningsmasse på plass antok stasjonen betydlige dimensjoner og kom snart til å bli hvalfangstshistoriens største landstasjon.
Hvalbåten SWONA med skytter Edmund Paulsen fra Veierland fikk æren av å levere den første hvalen på Leith Harbour. Den første fangstsesongens produksjon resulterte i moderate 15.314 fat av 527 hval og ga £ 3342 i driftstap. Mye pga. at et 40-talls arbeidere streiket i tre måneder før de ble hjemsendt. Første trinn av stasjonen sto ferdig i 1910 til en pris på £ 117.656, inntil da den største investeringen innen hvalfangstnæringen.
          Allerede i januar 1911 skjedde den første større ulykken da kjøttkokeriet og guanofabrikken ble ødelagt av et snøskred fra Coronda fjellet som for øvrig feide flere hus på sjøen.
Med Leith Harbour var Salvesen den desidert største aktør i hvalfangstnæringen. I sesongen 1910/11 var overskuddet hele £ 35.142 etter en produksjon på nær 50.000 fat.
          Driften ble ytterligere utvidet i 1915 da Salvesen la ned New Island stasjonen på Falklandsøyene og overførte en del prosessutstyr til Leith Harbour.
          Fangsten ga solide resultater i sesongene som fulgte, men stasjonen ble også rammet av uhell som da hjelpekokeriet S/S HORATIO den 11. mars 1916 brant på Leith Harbour, fullastet med 11.000 fat verdifull hvalolje klar for utskiping, og året etter da et jord- og steinskred faktisk begravde den første kirkegården på Jericho.
          I 1929 skjedde nok et snøskred fra det bratte Coronda fjellet, denne gang med fatal utgang ved at tre menn ble drept da raset knuste smia. En av de omkomne, den avholdte 1. smed Anders Jørgensen fra Eik i Slagen ble funnet med knust kropp over sin ambolt.
          Etter denne tragedien besluttet Salvesen å flytte den rasutsatte stasjonen lenger nord, vekk fra Jericho området. Under den legendariske bestyrer Leganger Hansen, også kalt ”Kælven” og ”The King of South Georgia”, som overtok bestyrerjobben etter Henriksen i 1921, ble resultatet en rasjonell og up to date landstasjon med nye verksteder, bygninger og boliger, - så og si identisk med hva som i dag ennå måtte stå tilbake – men nå i form av sørgelige ruiner etter et skotsk-norsk maritimt industrieventyr av dimensjoner.
          ”Nye” Leith Harbour: Flenseplan, prosessinstallasjoner, kjeleanlegg og lagertanker for hvalolje i søndre del. På den sentrale delen langs kaianleggene og opp mot åsen i vest lå en stor konsentrert bygningsmasse bestående av verksteder, drifts- og lagerbygninger gjennomskåret av såkalte Pig Street, industrisamfunnets ”hovedgate”. Opp mot åsen lå boligbrakkene i spredt formasjon samt bl.a. gartneri og pumpestasjon. Nær hovedkaia Coronda Pier, lå det sosiale og administrative sentrum med bestyrervilla, kontorer, messer, bibliotek, tollbod, hospital og de nordligste boligbrakkene m.m. På Jericho, det flate området lengst nord innerst i bukten lå hoveddelen av den opprinnelige stasjonen. Fra tidlig på 1930-tallet benyttet som lagerplass for utslitt stasjons- og skipsmateriell.
          Utenfor selve stasjonsområdet ligger den nye kirkegården med sine 57 graver, men også kino, fotballbane, hoppbakke osv. samt damanlegg.
Stasjonens 10 boligbrakker hadde en maks. kapasitet på ca. 500 køyeplasser med normal enkel standard.
          I 1931 ble tankkapasiteten utvidet ved at The South Georgia Co. Leide tankanlegget på den nylig nedlagte nabostasjonen Strømnes. Salvesen kjøpte for øvrig stasjonen i 1945 primært for bruk som reparasjonsbase. Fra 1936 ble kapasitet ytterligere øket ved at utstyr, tanker og brakker ble flyttet fra Prince Olav Harbour (erhvervet 1934) til Leith og Strømnes.
          Mannskapene: Fra stort sett norsk bemanning de første sesongene, kom skotter og shetlendere etter hvert til å utgjøre en betydelig andel av mannskapet. En av de mer kjente nordmann blant mannskapene var en ung Nøtterøygutt med jobb i guanofabrikken på 30-tallet; Trygve Bratteli, senere norsk statsminister.
          Etter stadige forbedringer og moderniseringer opp gjennom årene, og etter sammenhengende drift siden 1909, kun avbrutt av opplagssesongen 1932/33 og i tre krigssesonger, besluttet Salvesen å stenge stasjonen etter sesongen 1960/61 pga. avtagende fangst. I påvente av mulig bedre tider holdt vedlikeholds mannskaper stasjoner og fangstflåte intakt.
          Anlegget ble leid ut til japanske Nippon Suisan Kaisha fra 1963 til 1967. I 1965 trakk japanerne seg imidlertid ut grunnet ikke regningssvarende drift.
          Som epilog kan nevnes at Salvesen kjøpte opp Grytviken og Husvik Harbour i 1969 og disponerte derved samtlige landstasjonene på Syd-Georgia før alt ble tilbakeført britiske myndigheter i 1992. Derfor var selskapet sterkt berørt av den argentinske invasjonen i 1982. Et par år tidligere hadde Salvesen inngikk kontrakt med argentinske skraphandlere om å fjerne prosessutstyr fra Leith, Strømnes og Husvik. I mars 1982 ankom det argentinske ”rivningsmannskapet” Leith Harbour med et marineskip uten å melde fra om ankomsten til øyas magistrat. Til overmål heiste de det argentinske flagget på stasjonen. Kort tid etter ankom nok et argentinske krigsskip og ilandsatte tropper og krigsutstyr.
          ”Thus started the Falklands War”, skriver den daværende kompanisjefen Sir Gerald Elliot i sin bok utgitt 1998.
          I dag er Leith Harbour i ferd med å gå fullstendig til grunne. Ilandstiging på den engang så veldrevne stasjonen er totalforbudt av kolonimyndighetene pga. rasfare og asbeststøv. På stasjonsområdet er stedene der Hansen og Nilsen, Smith og Jones holdt til, overtatt av sjøelefanter og pelssel. I tillegg er er hele området infisert av et ukjent antall rotter.

Ulf W. Gustavsen, august 2008

Kilder: Den moderne hvalfangsts historie, bind 2, J. N. Tønnessen 1967
A Whaling Enterprise -Salvesen in the Antarctic, Gerald Elliot 1998
Syd Georgia –eventyrernes øy, Arild Pettersen 1999
Leganger Hansen –og legatene, Tore Asplin 1998