Mosserød - Midtåsen - Dølebakken

Mosserødveien var i mange hundre år hoved­veien fra Raveien til byen. Veien nevnes første gang ca. år 1400, som del av den gamle «Semsveien». Veien, slik vi nå kjenner den, ble bygget i 1660. Etter at Moveien åpnet på slutten av 1800-tallet og Sandefjordsveien på 1970-tallet, har veien og områdene rundt utviklet seg til et typisk boligområde. Boområdene vokste først fram langs Mosserødveien, på første halvdel av 1900-tallet, mens områdene på Husly­sletta ble bygget ut etter krigen, og Mosserød­jordet på 1960-tallet. På Øvre Mosserød, ovenfor dagens kryss Mosserødveien/Jupiters vei, bygget tyskerne under krigen bygget både bunker, fjellhall/-hule og skyttergraver. Etter krigen lå anleggene åpne i mange år, og var en populær lekeplass for unger. Hula finnes fortsatt, men er nå stengt. Der bunkeren og skyttergravene lå, er det nå hus.

Dølebakken ble lenge ansett som en «umedgjørlig» glove, og hovedveien fra Ra­veien over Mosserød gikk derfor i stedet oppom Mokollen og ned Åsen til Sandar kirke. Senere ble veien lagt om og gikk på østsiden av Mølleråsen og ned Orelund til kirken. Først i 1790-årene ble veien opp Dølebakken bygget, på initiativ fra sokneprest og prost Andreas Schelven. Veien ble bygget prestegårdens grunn og ble for en stor del finansiert av Schelven selv. Etter hvert ble det bygget villaer oppover i bakken, men utbyggingen gikk langsomt. På slutten av 1890-årene lå det 7 boliger på østsiden av veien, under Mølleråsen, mens det på vestsiden var bare tre eiendommer; Sande skole, som brant ned i 1921, husmannsplassen Kirkeroa lenger oppe, innunder Mattisberget, og husmannsplassen Kottet, inne i skogen omtrent der Frøyas vei nå møter Dølebakken. Fra århundre­skiftet og fram til mellomkrigsårene ble det bygd flere flotte villaer i bakken, i flere stilarter; mange av dem i sveitserstil og Jugendstil. Flere av dem har status som verneverdige. Husene lenger oppe langs veien er i hovedsak bygget etter krigen.

Midtåsen er nær knyttet til tidligere skipsreder Anders Jahre. Etter en «heftig» debatt i herreds­styret, fikk han i 1930 kjøpt et område på 60 mål i/på åsen. Jahre engasjerte så den kjente arkitekten Arnstein Arneberg til å tegne og bygge den store villaen, som i dag kalles Villa Midtåsen. Villaen sto ferdig i 1934. Hovedhuset var opprinnelig utformet som en L, med en hovedfløy i to etasjer og en sidefløy i en etasje. Senere er bygningen utvidet både med en sidefløy i én etasje, bl.a. for tjenestefolket, og en forlengelse av hovedfløyen med festsalen «Arnebergstuen». Til anlegget hører også en portner-/sjåfør­bolig, med garasje og bolig/opp­holds­­rom for besøkende privatsjåfører. Villaen er omgitt av en stor, franskinspirert hage med rette plener, en overdådighet av blomster, symme­triske bed og bassenger og storslått utsikt over byen og fjorden. På nordsiden av huset ligger en stor engelsk landskapshage. Rundt om i hele anlegget finnes dammer, figurer og skulpturer, av både mennesker og dyr. I dag er eien­dommen fredet som kultur­minne, eid av Sandefjord kommune og Anders Jahres Humanitære stiftelse, og benyttes til kurs/konferanser, private arrangementer og kulturarrangementer.

Mølleråsen øst for Dølebakken har navn etter ei mølle som sto på toppen fra ca. 1830 til 1863. Møllen ble kalt «Prøven»; det var nok en prøve både for bøndene å slite seg opp kleiva med årets avling for å få kornet malt, og for mølleren å reparere mølla om og om igjen. Mølla ble og møllerens hus skiftet eier flere ganger, inntil snekker Johan Christian Olsen kjøpte den i 1854. Han oppførte også et tilbygg til den gamle møllerens hus og brukte dette til snekker­verksted. På åsen var det, da som nå, god utsikt over byen og fjorden; og innimellom la byens borgere søndagsturen opp møllekleiva for å nyte utsikten og bli traktert med kaffe av mølleren og hans kone. Etter hvert ble det vanskelig å få mølla til å lønne seg. Bøndene klaget over den tunge møllekleiva og foretrakk stadig oftere vann­­kverner, møllemaskineriet var gammelt og slitt, og når vingene rett som det var blåste av, måtte mølleren til Skien for å få materialer til nye. Ei uværsnatt innunder jul i 1863 gikk maskineriet varmt, treverket tok fyr og mølla brant ned til grunnen. Fordi mølla ikke lenger var lønnsom, forlangte forsikrings­selskapet at den ikke skulle bygges opp igjen. Dermed var det slutt på driften av den siste vindmølla i Sande­fjord. I 1967 kjøpte Sandar kommune møllerens gamle hus, rev dette og la Mølleråsen ut til friområde. Fra toppen er det fortsatt flott utsikt over byen mot sjøen, og mange benytter fort­satt åsen som utfluktsmål. På toppen møtes de nå av monumentet «Fugl Føniks», en donasjon fra Odd Gleditsch, utført av billed­huggeren Nils Aas. På mørke kvelder er monumentet lyssatt; da kan en på lang avstand se den belyste «fuglen» mot den mørke himmelen.  

Kilder: Berg, Lorens: Sandeherred, 1918; Haugen, Knut: Sandefjords Historie, bind 1, 1928; Møller, Halvdan d.e.: Vestfold­minner, bind V, 1943; Møller, Vilhelm: Sandar, bind 1 og 2, 1977 og 1980; Olstad, Finn: Sandefjords Historie, bind 2, 1977; Tollnes, Roar L: Huset på Mølleråsen, Sandar Historielag, 1986. Tollnes, Roar L: Dølebakken, Kulturminner, Sandar Historielag, 1992; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2008; Holtedahl, Svein: På tur til Mokollen og Midtåsen, Kulturminner, Sandar Historielag, 2011; Vestfold Fylkeskommune, Kulturarv; Wikipedia.no; Visit Vestfold - visitvestfold.com.