Da ”Rossen” kom hjem som første kokeri etter krigen. Et barndomsminne.
Dette skulle bli en helt spesiell dag for en niåring. Først var det mors fødselsdag, den første i et fritt land på fem år, og så en helt spesiell invitasjon.
Du skal være med ut for å møte Rossen, sa far dagen før. Og dagen var 16. juni 1945. Rossen var et begrep og et navn jeg var ganske familiær med. Far kom fra Bodø i 1925 for å dra på hvalfangst, og havnet selvfølgelig på Rossen, men det var den gamle, gode. Den gangen all flensing av hvalen foregikk langs skutesiden.
Opphalingsslippen var ikke funnet opp ennå. Men den jeg skulle være med for å møte var den nye Sir James Clark Ross til Johan Rasmussen og rederiet Rosshavet. En del av hvalfangstflåten var kapret i januar 1941 av det tyske kaperskipet Pingvin, men Rossen og en del andre slapp unna. Under hele krigen hadde Rossen gått i forskjellige slags fart. I konvoi og alene. Med fly, passasjerer ammunisjon o.s.v. Og selvsagt olje. Men alt dette visste selvfølgelig ikke noen i Sandefjord.
Nå skulle Rossen komme hjem til Sandefjord som det første av hvalkokeriene. Den hadde dratt fra Halifax 26. mai, og skulle til Liverpool hvor den ankom 8. juni. I Aftenposten for 15. mai sto det en liten notis om at Sir James Clark Ross var på vei hjemover med 17.000 hvalolje til De-No-Fa og Sandar Fabrikker. Det skulle være nok til 20 millioner kilo margarin, i følge avisen. Det skulle bli noe, det, etter flere fettfrie år. Tenk: ei skive brød med godt med margarin på. Delikatesse!
”Rossen” hadde vært innom Belfast også, og stevnet nå mot Norge og hjembyen Sandefjord. Dette var en slags ny 17. mai. Og niåringen Finn skulle få være med taubåten Forlandet ut i havgapet for å møte koka. Framnæs mek. Værksted hadde to taubåter. Den ene var Forlandet, en ombygd hvalbåt med dampmaskin. Og så var det David som var bygd som taubåt. Far hadde snakket med skipperen, og jeg var velkommen ombord som ekstramannskap.
Det ble å få fri fra skolen, gå ut til Framnæs, men selvfølgelig en rask liten tur med Framnæsferga over fjorden. Så måtte jeg melde meg i porten, og far som arbeidet som dreier i maskinverkstedet, kom og hentet meg. Det var store greier. Så bar det ned til brygga hvor Forlandet lå med dampen oppe. Skipperen og mannskapet tok godt i mot den unge dekksgutten som ble plassert på den åpne broa. Et stort fint ratt dominerte der. Båten gikk fra kai, det ble blåst tre støt i fløyta og vi var på tur utover. Da vi hadde passert Trangsholmen fikk jeg det store og uventede spørsmålet: Vil du ta rattet? Du verden, jeg kan ennå kjenne knottene på rattet i hendene mine. Jeg ble nok passet godt på, men veldig spennende og moro var det. Så bar det utover.
Og langt der ute dukket det opp et stort grått skip. Jeg hadde aldri sett en slik koloss før. Bare de som hadde ligget på havna under krigen. De var jo forresten sunket der de lå nå, etter angrepet 2. påskedag. Vi kom nærmere og nærmere, og snart var vi helt oppe under dette store gråmalte skipet.
Alle båter som hadde vært ute i krigen var gråmalte, og ingen rederifarger i skorsteinen. Men du verden for et syn. Det ble tutet og ropt. Folkene ombord sto ved rekka og vinket og ropte til folkene ombord på Forlandet. Noen kjente kanskje hverandre. Fem-seks år er lang tid å være borte. Heldige hadde de også vært, der de hadde fartet over nesten hele verden. Til og med i Australia hadde de vært. Med mange slags last med seg til England hadde de ved siden av oljen en masse med ammunisjon. Den ble ikke med hjem til Sandefjord.
Så stevnet vi inn over fjorden, jeg mener å huske at noen få båter var med i kortesjen, aller mest var det vel en paradeferd innover mot byen. Ikke er jeg helt i stand til å huske hvor Rossen ble fortøyd, men tror nok det var ved Sandar. Det var jo der noe av oljen skulle losses. I alle fall, det ble litt av en hjemkost. Første skip hjem fra krigen, det var noe, det.
Taubåten Forlandet dro med meg ombord tilbake til Framnæs og fortøyde ved sin faste plass utenfor maskinverkstedet. En ufattelig flott tur for en niåring som nok var litt beskjeden og litt dum. For jeg husker godt at det var laget en deilig ertesuppe med kjøtt og poteter. Jeg ble invitert til å spise sammen med mannskapet, men det ble litt for skummelt. Så jeg snek meg i land. Jeg takket nok ikke for turen heller, men smatt inn i verkstedet til far.
Skulle ikke du ha middag om bord, spurte far. Jeg vred litt på meg og ville helst ikke svare, men fortalte at jeg hadde sneket meg i land uten å spise den fristende maten. Det var jo ikke helt hverdagskost for en liten gutt. Åh så dum du var, sa far. Så bar det hjem til Hauan igjen, en stor opplevelse rikere.
Etter hvert kom flere og flere båter hjem, også hvalbåtene som hadde vært i alliert tjeneste på mange slags vis i konvoifart og ellers. Et par kokerier, bl.a. Antarctic og C.A. Larsen, hadde vært brukt av tyskerne og ble liggende ved Framnæs og ble nedrigget for krigsutstyr og gjort i stand til hvalfangst igjen. Vi så dem daglig utover sommeren der vi gikk på svømmekurs på Stub hos lærer Berge.
Rossen, fikk etter hvert sine gamle farger igjen. Og sort var en fin farge på Rossen, med hvit overbygning og sorte og gule ringer i skorsteinene.
Rossen, dro ut igjen til hvalfeltet 26. september og tok en tur innom New York, Curaçao og Walvis Bay.
Finn Angell Thorsen 22.mai 2015.

Rossen

Bilder

Relatert